Misnøyen med Chris Froome

VINNER: Chris Froome er Team Skys tredje Tour-vinner på seks år. I Frankrike har stemnigen tidvis dårlig blant enkelte i publikum. Foto: Reuters

PARIS (VG) Leiebilen hadde kjørt 5500 kilometer da den ble parkert i Grenoble i morges. Togturen inn til Paris er tilbakelagt. Det samme er årets Tour de France.

I kveld er historien ferdigskrevet: Chris Froome vant – som mange ventet på forhånd.

De tre siste ukene har 30-åringen imponert mektig på de daglige pressekonferansene som den gule trøya må stille opp på i Frankrike.

For etter å ha fått utallige spørsmål om doping, etter å ha blitt spyttet på gjentatte ganger, etter å ha fått kastet urin i ansiktet og fått tilrop som «DOPER!» – så er Froome fortsatt like tålmodig. Like høflig. Og like proff på hvert eneste møte, hver dag, med media.

Det betyr ikke at han har vært konfliktsky. Vincenzo Nibali fikk høre det da han angrep samtidig som Froome hadde problemer med sykkelen sin for et par dager siden. Og Froome sparte ikke på noe da han fikk spørsmål om episoden fra media heller. Gjentatte ganger.

Det er ikke min oppgave å mene noe om hvorvidt ulike ryttere bruker forbudte midler eller ikke. Men jeg finner det smått paradoksalt at det er Chris Froome og Team Sky som møtes med hat av deler av sykkelpublikummet i Frankrike.

Astana ledes av en omstridt eks-doper. BMC har et støtteapparat full av «historie». Katjusja styres av Lance Armstrongs gode hjelpere. Tinkoff-Saxo har en dopingtatt rytter som kaptein.

Likevel er det altså Team Sky som har tatt imot «dritten».

Chris Froome sykler riktignok fort. Så fort at noen stusser. Men han har aldri vært koblet til doping eller uheldige miljøer.

Og han svarer utfyllende på alt som kommer av spørsmål. I motsetning til enkelte andre.

Dette er niende året jeg dekker Tour de France for VG. Da Vincenzo Nibali vant rittet i fjor, fikk ikke italieneren i nærheten av like mange dopingspørsmål som Froome har fått i år. Og når han fikk spørsmål, så var ikke svarene i nærheten av like grundige som de Chris Froome avleverer.

Språk kan naturligvis være en forklaring på dette. Det er unektelig lettere å kommunisere godt, og stille oppfølgingsspørsmål, når begge parter snakker engelsk. Det er et faktum at de engelskspråklige journalistene som følger Tour de France er mer opptatt av doping enn kollegene fra sør i Europa.

Hvorfor er så ikke Chris Froome godt likt alt og alle i sykkelverden? Det er et godt spørsmål som har blitt diskutert på pressesenteret i Frankrike den siste tiden.

At enkelte franske journalister har sådd dopingtvil om ham de siste ukene er utvilsomt én forklaring. For det franske publikummet spesielt, spiller det trolig inn.

I hjemlandet England er han kanskje ikke «engelsk» nok. Froome vokste opp i Kenya og Sør-Afrika. I dag bor han i Monaco, og tilbringer lite tid i England. Da hjelper det kanskje ikke at foreldrene har engelsk opphav.

– Selvfølgelig er jeg britisk! Selvfølgelig er dette en seier for Storbritannia! smilte han lettere oppgitt på pressemøtet på toppen av Alpe d’Huez i går.

Flere kommentatorer i England bruker også ordet «misunnelse» som del av en lengre rekke med argumenter. Det har gått fem år siden Team Sky innkalte til en pompøs pressekonferanse i hjertet av London. De skulle vinne Tour de France i løpet av fem år, sa de.

Utenfor sto det oppstilt Jaguarer. Den nye lagbussen var mer prangende enn konkurrentene sine. Laget svir av over 300 millioner i året på satsningen sin. Og fokuset på «marginal gains», bittesmå forbedringer i alle ledd, står sentralt hele tiden.

Totalen står i grell kontrast til små franske lag som har et langt mindre budsjett og gjør ting på gamlemåten. Kanskje er det derfor den forrige franske Tour de France-vinneren heter Bernard Hinault.

For ordens skyld: Det er 30 år siden «grevlingen» vant Tour de France.

The Telegraph bemerker i dag også at Team Sky, og dermed Chris Froome, sverger til en «stil» som enkelte opplever som litt «kjedelig»: 30-åringen opptrer ikke om en spontan, utemmet Marco Pantani – eller en Thomas Voeckler som river ut øreproppen og rykker ifra på et galskapens stunt.

Chris Froome har derimot syklet glitrende godt, men mest av alt kalkulert. Han har vært den sterkeste, hatt et råsterkt lag tauende foran seg, og beholdt roen – gjerne sittende – når smått desperate konkurrenter har forsøkt seg.

Det har åpenbart lønnet seg. For i kveld er han Tour de France-vinner for andre gang på tre år.

Fullt fortjent.

Twitter: @VgNettAnders

Armstrong: – Hvorfor skal ikke jeg være velkommen?

• VG lå på hjul med Lance Armstrong i én dag

TILBAKE I FRANKRIKE: Mange journalister og fotografer hadde møtt frem for å dekke Lance Armstrongs «comeback» i Tour de France. Her er 43-åringen i startområdet torsdag morgen.

TILBAKE I FRANKRIKE: Mange journalister og fotografer hadde møtt frem for å dekke Lance Armstrongs «comeback» i Tour de France. Her er 43-åringen i startområdet torsdag morgen.

RODEZ (VG) Lance Armstrong (43) forstår ikke hvorfor han erklæres uønsket på fransk jord under Tour de France. Alle andre som jobber med rittet har brukt doping, argumenterer han.

Klokken 07.30: Idet lokalbefolkningen var i ferd med å våkne i dagens startby i Tour de France, steg Armstrong ut av en buss i Muret.

I samme øyeblikk var kaoset komplett blant et par hundre journalister fra hele verden. Fotografene slåss – fysisk – med kameraet som våpen om de beste bildene.

FØRSTE PAUSE: Lance Armstrong tilbake i Frankrike i går. Lands løypa ble den omdiskuterte eks-doperen klappet frem av franske tilskuere.

Én av dem ble kastet vekk av Armstrongs livvakt etter å ha slått etter en kvinnelig kollega.

Amerikaneren vant Tour de France syv år på rad, før han ble fratatt samtlige syv triumfer. Etter å ha stått bak det mange mener er historiens største bedrag i idrettsverden. Nå var han tilbake – i Frankrike.

Les også: Armstrong: – Dopet meg fra midten av 90-tallet

– Jeg forstår at det er litt sensitivt om jeg hadde dukket opp på et løp, Men dette er noe annet: Vi gjør dette for kampen mot kreft, forsøkte han å argumentere – før han tråkket av sted.

Håret var litt gråere, og lårene litt større. Men den voldsomme karismaen, evnen til å suge til seg oppmerksomhet, har 43-åringen beholdt.

VG var eneste norske medium som kjørte bil etter Armstrongs gruppe gjennom hele økten på 200 kilometer i går.

VENTET PÅ LANCE: Benjamin ventet på Lance Armstrong i rullestolen sin – akkurat som han pleide å gjøre da amerikaneren herjet i Tour de France.

VENTET PÅ LANCE: Benjamin ventet på Lance Armstrong i rullestolen sin – akkurat som han pleide å gjøre da amerikaneren herjet i Tour de France. Foto: Anders K. Christiansen, VG

Kl. 10.45, første pause: Amerikaneren gjør tegn til å stoppe. Han har sett en gammel kjenning fra tiden som syklist i veikanten: Franske Benjamin har en medfødt sykdom og sitter i rullestol. I mange år brukte han timer på å sitte slik – i veikanten, ventende på Lance Armstrong.

– Jeg pleide alltid å kaste en flaske til ham da jeg syklet. Familien hans er veldig hyggelige. De har alltid vært en god støtte, sier 43-åringen.

Fotografene flokket seg rundt ham og Benjamin. Banneret bak er laget for anledningen. «Heia, Lance. Vi elsker deg. Vi har savnet deg!» står det.

Armstrong tar bilder med familien i fem-ti minutter. Dette er åpenbart god PR for en mann som er mislikt i store deler av sportsverden.

Kl. 12.15, andre pause: Solen steker. Det er 37 grader i skyggen og vannflaskene må fylles.

Det er nå Armstrong blir stående ved siden av VG i skyggen under et tre. Han prøver å spøke med en fransk journalist han kjenner fra gamle dager. Men samtalen glir ikke godt.

Armstrong sier at det er tre år siden han syklet 200 kilometer sist. Nå for tiden trener han ikke, sier han. Bortsett fra golfspilling med kompiser, da.

– Er det OK å være på sykkelen igjen? er det en som spør.

– Jeg ville heller vært på stranden! ler Armstrong.

STØRRE: Lance Armstrong er noen kilo tyngre og litt gråere i håret enn da han var aktiv.

Han er utestengt på livstid fra all idrett. Men amerikaneren bekrefter overfor VGat han har pratet med USADA-sjef Travis Tygart i håp om å få redusert straffen.

– Det hadde vært hyggelig om det skjedde, men jeg vet ikke hva jeg kan konkurrere i når jeg har blitt 44 år gammel. Jeg tror ikke sjansen er stor for at straffen reduseres, sier 43-åringen til VG.

– Savner du det å konkurrere?

– Kanskje litt, men jeg er nesten 44 år gammel, så på et tidspunkt må du innse at den delen av livet er historie. Konkurranse for meg nå handler om veddemål på golfbanen med vennene mine, svarer den kontroversielle amerikaneren.

UCI-president Brian Cookson har kalt det respektløst å returnere til Frankrike under Tour de France. Det virker ikke Armstrong å bry seg om. Men i går ble han også konfronter med at den franske sportsministeren mener han bør bruke ferien sin et helt annet sted.

Det skjønte ikke Lance Armstrong.

– «Alle» er her: Laurent Jalabert er her. Bernhard Hinault er her. Hvorfor skal ikke jeg være her? Hvorfor? Jeg vil gjerne ha et svar fra noen. Fordi jeg jukset? Om vi sier at en slik regel gjelder for alle, så hadde det ikke vært en eneste person igjen her nede. Kommentatorboksene, presserommet og i følgebilene – det hadde vært bortimot tomt, sier han.

VG bemerker at hans svindel – vil noen mene – var større og mer omfattende enn hva man har sett tidligere i historien. Da tok Armstrong ordet på nytt:

– I så fall er man ikke veldig godt informert. Uten å være respektløs overfor de folkene som er nevnt, for vi syklet alle i en lite heldig tidsepoke. Men om vi skal ha en regel, så må den være universell.

DRIKKEPAUSE: Lance Armstrong tar seg en slurk fra under den første pausen i 11-tiden i går.

Kl. 13.15, lunsj: Gruppen stopper på en liten kafé, La Barry. Varmen gjør pausen lenger enn planlagt. Etter snaut to timer fortsetter ferden mot Rodez.

<p>LUNSJPAUSE: Lance Armstrong og følget tar en lengre pause på en liten kafé.</p>

LUNSJ: Lance Armstrong og følget hans tok en to timer lang pause i den intense varmen.

Men først blir Armstrong konfrontert med Thor Hushovds selvbiografi. Der innrømmernordmannen at amerikaneren innrømmet dopingbruk overfor ham allerede våren2011. Uten at Hushovd sa noe til noen.

– Den samtalen husker jeg ikke. Men jeg er en stor fan av Thor, sier Armstrong.

Kl. 17.15, fjerde pause: Gruppen trenger en pause mellom dagens to siste stigninger. Redningen blir en nedlagt bensinstasjon halvannen time fra målområdet. Armstrong finner seg en benk under et tre.

– Jeg har aldri før vært så glad for å se en fransk bensinstasjon. Må jeg reise meg? spør ham – uten å virke som at det hele er en spøk.

Han er sliten. Og varm.

Kl. 18.51, mål: De siste milene har Armstrong blitt klappet frem av publikum langs løypa.

– Han er en stor banditt. Men han er populær! sier en franskmann til VG.

Nå er reisen over. I målområdet venter et nytt kaos. Flere hundre mennesker har møtt opp for å ta imot Lance Armstrong. Doperen.

Amerikaneren er sliten. Og går rett i bussen.

Kristoffs form bekymrer ikke

NY NEDTUR: Her er Alexander Kristoff etter fredagens spurtsmell i Fougeres. Det ble bare en femteplass. Mark Cavendish vant etappen. Foto: Anders K. Christiansen, VG

NY NEDTUR: Her er Alexander Kristoff etter fredagens spurtsmell i Fougeres. Det ble bare en femteplass. Mark Cavendish vant etappen. Foto: Anders K. Christiansen, VG

FOUGERES (VG) Ansiktsuttrykket til Alexander Kristoff (28) sier det aller meste. Han var uvanlig skuffet og forbannet i kveld.

Først slo han hardt på sitt eget styre på vei fra målstreken og til lagbussen til Katjusja i Fougeres. Så liret han av seg et ord som ikke trenger å gjengis her.

Deretter gikk Kristoff i dusjen, inne i bussen, for å vaske av seg den verste skuffelsen.

Da han kom ut igjen, med en flaske vann og en skål med ris i hendene, var han fortsatt oppgitt. For sjelden har ting sett bedre ut med noen få hundre meter igjen til målstreken.

Og sjelden har lagkameratene rotet det mer ettertrykkelig til.

Resultatet er at Kristoff, som har betydelig press på skuldrene sine, står oppført med null etappeseirer etter én uke i Tour de France.

Han kom til rittet som årets mestvinnende i verden, og med en ny kontrakt verdt mellom 15 og 20 millioner kroner i året. Om 28-åringen føler et visst forventningspress, så er det til å begripe.

«Har Kristoff bommet på formen?» er det noen som undres. Selv har jeg fått spørsmålet to ganger fra venner og kjente bare i løpet av dagen i dag.

Fortsatt vil jeg svare «nei». At årets mestvinnende rytter ikke har lykkes så langt i Tour de France, har etter alle solemerker andre årsaker.

Jeg vil nesten si det motsatt: At han hengte såpass bra med opp den siste bakken til mål i går, tyder på at formen er solid.

To ganger bommet Kristoff taktisk ved å være uoppmerksom overfor vind og rittarrangør. Én gang punkterte han. Én gang krasjet laget, slik at nordmannen var overlatt til seg selv på de siste 25 kilometerne.

Og i dag sto altså lagkameratene for en tabbe av de helt, helt sjeldne.

Alt dette er naturligvis sentrale elementer i sykkelsporten. Det hjelper ikke å ha god form om det skjer feil på andre fronter. Enten de skyldes en selv eller laget.

Men det er ikke den fysiske formen som har stoppet Kristoff til nå i rittet.

At nordmannen er fryktelig skuffet i kveld (og trolig mektig irriterte på Jacopo Guarnieri og Marco Haller) er naturlig.

Planen var klar: Han skulle ha to mann foran seg, i høy hastighet, inn – og ut av – den siste rundkjøringen 900 meter før mål. Dessverre for Kristoff virket Marco Haller å ha tenke på helt andre ting der han tauet og dro på oppløpet.

Da han omsider kom seg vekk, var Andre Greipel allerede i ferd med å akselerere på den siste flaten, før stigningen opp til mål startet.

Da tok Guarnieri over foran Kristoff. Og da italieneren ga seg, var Cavendish alt kommet opp i topphastighet. Først på dette tidspunktet ble Kristoff overlatt til seg selv. Da måtte han skru opp farten – altfor sent og i en slak oppoverbakke.

Oppgaven var selvsagt umulig. Katjusja hadde rotet det til med en juniorfeil av de sjeldne.

Trener Stein Ørn har tidligere trukket frem etappe 13 og 15 i mellomuken som muligheter for Alexander Kristoff. Det avhenger – som rytteren selv sier i kveld – av hvordan rittet utvikler seg. Bruddene går ofte inn på dette tidspunktet i Tour de France.

Men i Paris, da får Kristoff garantert sjansen på nytt. Så hold av søndag 26. juli.

For formen til Alexander Kristoff er trolig bedre enn resultatene i årets Tour de France skulle tilsi.

Twitter: @VGNettAnders

Tour-spørsmålene som begynner å få svar

FAVORITT: Chris Froome ga fra seg trøya til Tony Martin i går, men er likevel favoritt til å vinne Tour de France i år. Foto: AP

FAVORITT: Chris Froome ga fra seg trøya til Tony Martin i går, men er likevel favoritt til å vinne Tour de France i år. Foto: AP

Bare fire etapper er unnagjort. Og allerede sier mange «For en Tour!». Kanskje ikke overraskende, for dramatikken har vært påfallende såpass tidlig i rittet.

På forhånd var det mange spørsmålstegn. Noen av dem er allerede i ferd med å besvares:

# Chris Froome fortsetter å være min favoritt i årets Tour de France. Det er lite tempo i årets ritt, og de store klatringene venter vi fortsatt på. Men Froome har vist styrke der andre har vist svakhet så langt i rittet. Han virker rett og slett å være i knakene god form. Og: Han imponerte med klok kjøring på brosteinen i går. Nå får han noen litt roligere dager på sykkelen.

# Alberto Contador fremstår svekket. Han har tapt et drøyt halvminutt til Froome allerede. Det er ikke mye. Mer bekymret blir jeg når spanjolen ikke virker å ha overskuddet som er nødvendig for å vinne Tour de France. Det er fortsatt tidlig, men når man ikke henger med Chris Froome opp Mur de Huy, hvordan går det da i Pyreneene og Alpene? Deltakelsen i Giro d’Italia er trolig en medvirkende årsak.

# Nairo Quintana har tapt nesten to minutter til Chris Froome. Han er manges forhåndsfavoritt, men har altså slitt med å «overleve» den første uken – som ennå ikke er over. Det fristende å komme med klisjeen «man vinner ikke Tour de France den første uken, men man kan tape den». Det er ikke game over ennå, for Quintana har sin store styrke i fjellene. Men han har gjort det mye vanskeligere for seg selv.

# Vincenzo Nibali gjorde en ny god brostensetappe i går, uten at han fikk betalt for det. Synd for italieneren, som uansett ikke vinner årets Tour de France. Men en ting mener stadig flere journalister i Frankrike: Behold brosteinen i rittet. Dramatikken øker, sammenlagtvinneren fremstår enda mer komplett. Hører dere, ASO?

HAR MANGE SJANSER IGJEN: Alexander Kristoff. Foto: Anders K. Christiansen

HAR MANGE SJANSER IGJEN: Alexander Kristoff. Foto: Anders K. Christiansen

Hva så med de norske rytterne? Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff har kommet seg greit i gang uten å være i asfalten – som så mange andre ryttere.

På Twitter fikk jeg spørsmål om det er på tide å stille spørsmål ved formen til Kristoff etter tre dager på rad med stang-ut. Svaret på det er «nei». Selv sier 28-åringen at han ikke er «helt der oppe», men veldig tett på toppformen.

Gårsdagens punktering er pur uflaks. De to foregående dagene taktiske feilvurderinger. Det er Kristoffs – og lagets – egen feil, men skyldes ikke fysisk form.

Som trener Stein Ørn sa til meg i går kveld: I fjor vant han ikke før på etappe 12. Så slapp av, folkens.

Edvald Boasson Hagen preget heller ikke Tour-åpningen før i går. Men da så han ut som en million dollar på sykkelen igjen. Perfekt posisjonert hele veien, selv om det ikke ble seier.

Allerede da jeg møtte trener Fredrik Mohn på flyplassen i Amsterdam fredag i forrige uke, var han klar på at det først er i uke to at Boasson Hagen bør ha gode vinnersjanser. Da er folk som Kristoff og Peter Sagan slitne.

I målområdet i Cambrai i går kveld, møtte jeg Mohn igjen. Han var selvfølgelig meget godt fornøyd med det han hadde sett. Å henge med i Tour de France er en bedre bekreftelse enn å vinne en etappe i Tour of Norway.

Mohn trekker nå frem følgende etapper som Boasson Hagen bør kunne ha en sjanse på: 8, 13, 14, 15 og 16.

I tillegg vet vi at Stein Ørn har trukket frem følgende for sin elev, Alexander Kristoff: 5 (i dag), 6, 7, 13, 15 og 21

Akkurat nå sitter jeg på et hotellrom i Lens. Det er to timer til etappestart i Arras, en drøy halvtime lenger sør. Utenfor vinduet regner det, samtidig som vinden er i ferd med å ta seg opp.

Sannsynligvis blir det likevel samlet massespurt i ettermiddag.

Der er Mark Cavendish trolig like revansjelysten som en uheldig Alexander Kristoff etter å totalbommet på oppløpet i Zelande nylig. «Cav» har et helt Etixx-lag rundt seg, mens nordmannen ikke er like godt skodd: En hjelperytter har alt brutt. En annen – Marco Haller – sliter fryktelig med håndleddet sitt.

Det er fordel Cavendish i ettermiddag.

Men nå: Ut for å kjøpe paraply. God etappe.

Twitter: @VGNettAnders

Oppgitthet i Tour de France

DRAMA: Lars Boom (t.v.) får starte Tour de France av Astana, selv om dette bryter med reglene til antidopingorganisasjonen laget er en del av. Tour-vinner fra 2014, Vincenzo Nibali sykler til høyre. Foto: Reuters

DRAMA: Lars Boom (t.v.) får starte Tour de France av Astana, selv om dette bryter med reglene til antidopingorganisasjonen laget er en del av. Tour-vinner fra 2014, Vincenzo Nibali sykler til høyre. Foto: Reuters

UTRECHT (VG) Rittet er ikke engang i gang. Likevel rister folk på hodet her i brennhete Utrecht. Av ulike årsaker.

For i 11-tiden kom nyheten om at Astana-rytter Lars Boom får sykle årets Tour de France, som starter med en kort tempoetappe i dag.

Og det til tross for at det vil innebære at Astana bryter interne regler, og risikerer utkastelse fra en frivillig antidopingorganisasjon.

Dermed er vi der igjen: Forvirringen råder. Skepsisen er enorm. Og alle rister bare på hodet. For hva skal man egentlig tro?

Vi skrur klokken et halvt døgn tilbake, og tar det hele fra starten: Sent i går kveld kom nyheten om at Astana-rytteren Lars Boom har målt for lave kortisol-verdier i kroppen.

Det er ikke ensbetydende med dopingbruk. Men det kan skyldes doping. Akkurat som det kan skyldes dehydrering eller ha andre naturlige forklaringer.

Så langt, alt vel. Ingen positiv dopingtest, altså.

Ifølge Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) hindrer ikke de lave verdiene til Boom ham fra å starte Tour de France. Kjør på, er beskjeden derfra.

OMSTRIDT LAG: Her er parkeringsplassen utenfor Astanas hotell fredag kveld. Foto: AP

OMSTRIDT LAG: Her er parkeringsplassen utenfor Astanas hotell fredag kveld. Foto: AP

Men det er naturligvis en liten underfundig vir her: Astana, som opplevde utrolige fem dopingsaker på noen få måneder i fjor, er medlem av den frivillige organisasjonen MPCC.

Det står for «Movement for Credible Cycling», og er en frivillig organisasjon som håndhever et sett strengere regler enn hva som strengt tatt er nødvendig. Én av disse reglene handler altså om kortisol-nivåer.

Skulle man fulgt reglene til MPCC i går, så ville Lars Boom blitt ilagt en rittpause på noen dager.

Men da Astana forsto at det var for sent å erstatte nederlenderen med en annen rytter, slik at regjerende mester Vincenzo Nibali slapp å miste en hjelperytter før rittet var i gang, så sa lagsjef Alexandre Vinokourov – selv dopingtatt som aktiv – «Synd for MPCC». Han velger å starte med Lars Boom i Tour de France. Til tross for at det bryter med reglene han selv har undertegnet – for å vise at Astana har tatt et klart standpunkt mot doping.

Og dermed er MPCC, som fra før slet med et ganske tynnslitt rykte hva gjelder slagkraft, enda mer ydmyket.

For hør bare her: Det er slett ikke alle lagene i sykkelverden som er medlemmer av organisasjonen. Team Sky og BMC er blant mange lag som ikke trenger å forholde seg til de ekstra strenge reglene som er bestemt blant lagene i MPCC. De har jo valgt å stå utenfor.

Dermed konkurrerer Chris Froome (Sky) under andre «frivillige», interne, regler enn Vincenzo Nibali hva gjelder for eksempel medisinbruk i forbindelse med sykdom under et ritt.

Iallfall inntil i dag. For nå er Astana etter alle solemerker ferdig i MPCC.

Kjapp oppsummering, altså:

# Alexandre Vinokourov syntes åpenbart det var fornuftig å være med i MPCC så lenge ikke konsekvensene ble store nok.

# UCI har hele tiden gitt Lars Boom grønt lyst til å sykle.

# Boom har ikke testet positivt på doping, men strøk på en intern helsesjekk.

# MPCC har mistet enda mer troverdighet som et effektiv tiltak for å øke tiltroen til sykkelsporten.

Og mens vi venter på at dagens førsteetappe i Tour de France skal starte, så går mange journalister her i Nederland rundt med et nesten oppgitt smil om munnen.

Noen ler av Vinokourov. Andre av MPCC og det mange mener er en voldsom naivitet. Og så har du dem som aner en viss skepsis til Astana-rytter Lars Boom.

Etter ni år i Tour de France har jeg sett det før: Skandalene kommer gjerne dagen før Le Grand Depart, åpningsdagen av rittet. I år må det hele kunne karakteriseres som «semi-drama».

Men utenfor sykkelverden fremstår det hele antakeligvis som kaotisk, uforståelig og lite seriøst.

Det er lett å være enig.

Twitter: @VGNettAnders

Sykkel-varslernes søte hevn

<p>DOPINGKULTUR: Bjarne Riis sammen med Frank Schleck i 2008. Schleck  testet positivt i 2012.<br/></p>

KOMMENTAR: Bjarne Riis er etter alle solemerker ferdig i sykkelsporten for godt. Takket være en gruppe eksdopere som brøt de interne spillereglene om å holde kjeft.

Jörg Jaksche ble fryst ut av sykkelsporten. Michael Rasmussen har blitt kalt en løgner. Floyd Landis fikk så ørene flagret av selveste UCI-president Pat McQuaid. Tyler Hamilton opplevde ubehageligheter og offentlig håning. Frankie Andreu mistet jobben.

Ingen av dem ble ønsket velkomne tilbake til sykkelsporten etter at de pratet. Alle ble derimot offer for mobben, innimellom også kjent som «sykkelfeltet».

Sykkelsporten har uomtvistelig hatt et dopingproblem. Like tydelig er det at sporten har et problem med å takle varslere – såkalte «whistleblowers» – på en verdig måte.

Tirsdag 23. juni 2015 får stå som en ørliten oppreisning til noen av dem.

For når Jaksche og Rasmussen har pekt på navngitte sykkelprofiler og ropt «doping» i flere år, så har mange kjølig bemerket deres egen fortid som dopingmisbrukere. Derfor er de ikke til å stole på, har vi blitt fortalt.

«Michael Rasmussen?! Tror du på ham?!».

I dag skjedde det imidlertid noe. For når Bjarne Riis overfor granskningsgruppen i Danmark har hevdet én ting, så har Rasmussen, Hamilton og Jaksche sagt det motsatte. Og i den brytningen er det trioen – ikke Riis – kommisjonen har valgt å stole på.

Det bør være en lærdom. Det mange har yndet å kalle rykter, har nå fått betydelig mer tyngde. Faktisk så mye at vi etter alle solemerker kan kalle Bjarne Riis «historie» i sykkelsporten én gang for alle.

Dansk dopingrapport: Bjarne Riis avslørt med ny løgn

Nå bør man kanskje være forsiktig med å hylle Rasmussen og Hamilton som guder. Historikken deres er bekmørk. De jukset, bedro og tjente noen millioner på veien til banken.

Og trolig ville de aldri kommet ut av «skapet» om de ikke hadde gått i det store dopinggarnet en gang for noen år siden.

Men så tenker jeg: Hva hadde alternativet vært? At de holdt kjeft i enda flere år? At de tok med seg hemmelighetene i graven? Så velger jeg heller å gi dem et klapp på skulderen i dag, uten å tilbe dem som popstjerner.

For det må være lov å anerkjenne åpenheten. I en dopingbefengt idrett der ingen har pratet om noen – noen gang – er det nettopp det motsatte som har dyttet sykkelsporten ti mil i riktig retning:

Tyler Hamilton og Floyd Landis felte Lance Armstrong. Det førte deretter til at Michael Rasmussen innrømmet eget misbruk og skrev en bok som har rystet dansk sykkelsport til grunnmuren.

Rasmussens innrømmelse var starten på en tre år lang granskning som ble avsluttet på en pressekonferanse i Brøndby tirsdag formiddag. Og som gjør at Bjarne Riis neppe vil starte et nytt sykkellag en gang i fremtiden, slik enkelte har spekulert i.

Les også:Arvesen etter nye avsløringer: – Lei av disse samtalene

De færreste vil hevde noe annet enn at helsesituasjonen i internasjonal sykkelsport er bedre enn for syv-åtte år siden. Så kan man selvsagt diskutere hvor mye bedre. Men jo, det står bedre til i 2015 enn året jeg dekket Tour de France for første gang: Puerto-versjonen 2006.

Gud bedre, for en galskap som utspilte seg i kulissene den gangen i Strasbourg.

Endringen skyldes i stor grad de få som valgte å prate. Ikke alle de som holdt kjeft.

Samtidig betyr det ikke at «omertaen» – taushetens lov, den som gjør at ingen tør prate – er død. Slett ikke. Det bemerket også Tyler Hamilton over en kaffe med meg i Oslo for et par uker siden.

Men kanskje er det ting på gang. Kanskje forsvinner det enda en Bjarne Riis ut av sporten i løpet av noen måneder. Det er enda et skritt i riktig retning – vel og merke så lenge vedkommende ikke har innrømmet sin egen fortid eller vist noen form for vilje til holdningsendring.

For det å være åpen, og innrømme blemmer i fortiden, må belønnes. Hvorfor skulle noen ellers velge åpenhet i 2015?

På dagens pressekonferanse i Danmark, kom idrettsledelsen i nabolandet med en klar oppfordring: Ta vare på dem som velger å prate. Ikke skyt ned forsøkene på å varsle. Ryttere som har noe på hjertet, ble oppfordret til å snakke.

Les også:Hamilton hevder Riis introduserte ham for doplege

Og det er lett å være enig. Vi trenger ikke en ny offentlig henrettelse «á la Kjærgaard» om en norsk idrettsutøver på eget initiativ velger å legge kortene på bordet en gang i fremtiden.

Vi trenger klima for åpenhet. Og vilje til å lære.

Derfor er Kristoffs bragd så enorm

OUDENAARDE (VG) «Hvorfor alt oppstyret? Alexander Kristoff vant jo bare et sykkelløp», tenker du kanskje.

Vær i så fall klar over følgende: Det Alexander Kristoff dro opp av ermet søndag ettermiddag, var mer enn en vanlig seier. Det var noe helt annet.

Sykkel er på mange måter en snodig idrett. Også når det kommer til rangering av bragder. 

OL er slett ikke gjevest i dette miljøet. Iallfall ikke med mindre du er norsk.

Det er derimot VM, som arrangeres årlig. Samt ritt som Flandern rundt og Paris-Roubaix (neste helg). Der har du de gjeveste éndagsrittene på kalenderen.

Så følger de andre monument-rittene, Liege-Bastogne-Liege, Lombardiet rundt og Milan-Sanremo – en liten centimeter bak de tre nevnte rittene på «pallen».

Tour de France? Joda, selvsagt. Det er aller størst. Men et treukersritt må holdes utenom rangeringen jeg nettopp dro. Fordi det er noe helt annet. Og spør en Tour-vinner som Bradley Wiggins om han ikke vil vinne Paris-Roubaix? Inni ham vil en liten djevel formelig brøle «YES».

En amerikansk kollega av meg brukte følgende ord i pressesenteret etter Kristoffs triumf: «If you win Flanders in cycling, you’re a f***ing cycling God».

Og han har et poeng. For i Belgia spesielt, men også internasjonal sykkelsport generelt, er Flandern rundt helt enormt stort. Gatene er fulle av folk. Mediene velter seg i sykkelstoff. Vinneren blir udødeliggjort.

Hvorfor? Tre grunner: Tradisjon. Historikk. Fysisk blodslit.

La oss ta nettopp Flandern rundt som et eksempel. Rittet ble arrangert første gang i 1913. Denne ene søndagen i april, hvert år, strømmer belgiere ut i gatene. Flandern hyller seg selv, og heroiske ryttere som skal lide seg gjennom 264 kilometer.

Det er brutalt i seg selv, men blir bortimot ulevelig når man i tillegg skal opp 19 brostensbelagte bakker. De er så bratte at du ikke forstår det før du står der.

På vei til en hytte i Norge så jeg en gang skilt med varsel om bratte utforkjøringer. For å advare meg som sjåfør. 8% sto det på skiltet. Det fikk meg til å tenke på Alexander Kristoff og de andre rytterne i Flandern rundt.

En bakke som Paterberg, dagens siste, stiger over 20 prosent på det meste. Det er bratt.

Man kan alltids diskutere om Thor Hushovds ti etappeseirer i Tour de France, og VM-seier fra 2010, trumfer det Alexander Kristoff har fått til i en alder av 27 år.

Men det fremstår som stadig tydeligere at søndagens navn i Belgia – Alexander Kristoff – i det minste kommer til å bli den største norske syklisten gjennom alle tider.

For han har allerede vunnet to monumenter, og to etapper i Tour de France – idet karrieren nettopp har skutt fart for alvor.

Og foran ham venter to påfølgende verdensmesterskap (USA og Qatar) som virker å være som skapt for nordmannen.

Vinner han ett av disse mesterskapene, er diskusjonen over. Da er Alexander Kristoff større enn noen annen norsk syklist noensinne har vært.

– Dette er trolig den beste uken i karrieren min, sa han idet han forlot pressekonferansen søndag kveld.

Kanskje er det bare starten.

Omsider har verden våknet

COMPIEGNE (VG) Det tok overraskende lang tid, men nå går ikke Alexander Kristoff (27) under radaren blant internasjonale sykkeljournalister lenger.

Allerede i 2013 endte han blant de ti beste i både Milan-Sanremo, Flandern rundt og Paris-Roubaix. I fjor vant han Sanremo, og ble nummer fem i Flandern. Likevel har jeg merket en viss skepsis blant en del utenlandske journalister også i år.

De har ikke trukket frem Alexander Kristoff når favorittene skulle nevnes foran vårklassikerne. De har holdt igjen, nølt litt – og hostet opp én og annen belgier i stedet. Noen trodde ikke Kristoff ville klare seg i stigningene i Flandern. Rart kanskje, når han har endt på fjerde- og femteplass i det samme rittet tidligere. Nå har imidlertid pipa fått en annen lyd.

Plutselig betyr det å være norsk sykkeljournalist på et pressesenter i Belgia også at man må gjøre intervjuer med andre medier om landsmannen vår. Sånn var det ikke tidligere.

Hvem er denne Stjein O-ooorn? (Can you spell that last name for me, please) Stemmer det at kona hans er tidligere toppspiller i fotball? Har du en morsom historie om Kristoff? Hvordan er forholdet hans til Hushovd?

Det er bare noen av spørsmålene jeg har svart på – eller forsøkt å svare på – etter halvannen uke med Kristoff-suksess i Belgia. Sagt på en annen måte: Utenlandske medier har våknet. Når amerikanske Velonews skal plukke ut én favoritt på sine nettsider foran dagens ritt, velger bladet nettopp Alexander Kristoff.

 «Han er utvilsomt den sterkeste rytteren nå, og Roubaix favoriserer alltid den sterkeste» skriver nettstedet.

Og når den anerkjente bloggen «Inrng» (anbefales!) skal gi favorittene stjerner etter hvor gode sjanser de har i dag, så er Alexander Kristoff den eneste rytteren som får fem stjerner – av fem mulige. Da jeg møtte Kristoff utenfor Mercure-hotellet hvor Katjusja-hotellet i Compiegne i går, spurte jeg ham om dette – hvordan et slikt favorittstempel påvirker ham.

Trener Stein Ørn har stadig sagt at det blir verre nå som han er «merket» i feltet. – Kanskje litt dersom man kommer seg avgårde og folk kikker på deg, men jeg tror ikke det har så mye å si, svarte Kristoff selv. Hvorfor Flandern rundt, som Kristoff vant for en uke siden, er så stort – det forsøktejeg å forklare etter løpet sist.

Hva er det så med Paris-Roubaix?

Akkurat som Flandern, er dette ett av årets fem såkalte «monumenter: De største, mest klassiske, éndagsrittene på kalenderen i løpet av en lang sesong. Prestisjen er enorm, helt på høyde med Flandern rundt. Og akkurat som for en uke siden, er dette et såkalt «utskillelsesritt»: Her kommer ikke en stor 20-mannsgruppe til mål. Tvert imot, rytterne males sakte, men sikkert i senk. Den ene etter den andre vil falle av tetgruppen, før den sterkeste tråkker først over målstreken på velodromen i Roubaix.

Du kan ha uflaks og tape Paris-Roubaix på en punktering. Men du vinner aldri dette rittet fordi du hadde flaks. Rytterne skal over 27 partier med brostein – på svært smale og innimellom såpeglatte veier. Tidvis er forholdene så dårlige at det kan virke som om brosteinen er kastet vilkårlig ut fra et helikopter. Alle vil først inn på de smale brosteinspartiene. For ligger du bak, kommer du til å stoppe opp når noen foran deg velter.

Og det skjer. Garantert.

Resultatet? Innlagte spurter – gjerne i 65 kilometer i timen – foran hvert eneste brosteinsparti. Tidligere proffrytter Chris Boardman forklarte i sin tid grunnen til at han aldri syklet rittet med setningen «Roubaix er et sirkus, og jeg vil ikke være klovnen».

Det er mange som ikke vil delta, av ren frykt for velt og alvorlige skader. Lance Armstrong var én av dem. Han styrte også alltid unna Paris-Roubaix. Alexander Kristoff vil neppe fremstå som noen klovn i ettermiddag. Men vinner han, så vil han bli udødelig i internasjonal sykkelsport.

Da vil han ha vunnet tre av de fem monumentene denne idretten har å by på – i løpet av 14 kjappe måneder. Det er langt mer enn man kan forvente av en utøver, som virker å være sendt rett fra himmelen til norsk sykkelsport.

Twitter:@VGNettAnders

Derfor gikk det galt for Riis

Bjarne Riis er kastet ut av sine egne – etter å ha tatt et fatalt valg for halvannet år siden.
Søndagens nyhet har ingenting å gjøre med Riis sin egen dopingbruk som aktiv å gjøre. Heller ikke fordi mange mistenker at som lagsjef godkjente bruk av forbudte stoffer blant en rekke ryttere for få år siden.

Til slutt var det en mildt sagt eksentrisk russer som felte Bjarne Riis. Samt hans eget ønske om å sikre fremtiden sin én gang for alle.

Det gjorde Bjarne Riis da han solgte livsverket sitt, Saxo-laget (tidligere CSC), til milliardæren Oleg Tinkov i desember 2013.

Salget gjorde Tinkov – ikke Riis – til lageier. Riis derimot, satt tilbake med flere titalls millioner kroner på bankkontoen.

Han fikk beholde en ledende rolle i laget, samtidig som rollen hans nå var mer tilbaketrukket. Det var kanskje smart, siden danske antidopingmyndigheter i lang tid har etterforsket Riis. En knusende rapport ville være enklere å takle som sportsdirektør enn lageier.

Avgjørelsen kom etter at Riis i en årrekke hadde jaktet nye sponsorer til laget sitt. Han lyktes stort sett hver gang, men til slutt var det stopp.

Og da reiste altså Oleg Tinkov – døpt «vodkaklovn» av en dansk avis – seg opp og tok regninga. Mot at han fikk all makt.

Og sånn sett er det lett å si følgende søndag kveld: Du kan takke deg selv, Bjarne. Han ville neppe solgt laget den gangen, om han visste hva han vet i dag. Men det går ikke an å være sjokkert likevel.

For at Bjarne Riis nå er ferdig i laget var på mange måter «an accident waiting to happen»: Maken til motpoler som Riis og Tinkov er, skal det godt gjøres å finne maken til.

Bjarne Riis er den innadvendte, stille og mystiske dansken som ikke sier mer enn høyst nødvendig. Sosiale medier? Glem det.

Oleg Tinkov er den nyrike russeren som elsker å strø om seg med penger og luksus – og som skjeller ut både sykkelproffer og vanlige fans på nettsamfunnet Twitter.

Han har gjort det overfor Alberto Contador etter skuffende resultater tidligere. Og han har atter en gang vært på krigsstien på grunn av nye nedturer i årets sesonginnledning. Det hele er naturligvis sportslig absurd, siden kalenderen viser 29. mars – og bare én skikkelig klassiker, og ingen treukersritt, har gått av stabelen ennå.

Men slik er Oleg Tinkov. Han kom inn som sponsor i 2012, blandet seg opp i de sportslige prioriteringene – og kuppet til slutt hele showet. Selv syklet han et og annet ritt i Sibir som aktiv, men et taktisk geni har han ennå til gode å vise seg som.

Og som menneskekjenner og brobygger innad i et sykkellag, har han foreløpig bare vist sin egen inkompetanse, skal vi tro flere som er tett på Tinkoff-Saxo-laget.

Pisk, ikke gulrot, virker å stå sentralt. Det samme gjør spontane, oppsiktsvekkende og tidvis smakløse utspill i sosiale medier.

Hva som nå skjer med Bjarne Riis og sykkelsporten, er ikke godt å si. Men det er nærliggende å tro at søndagens brudd inneholder en tekst om at dansken ikke kan starte opp sitt eget lag med det aller første. Trolig ser han årets Tour de France fra TV-skjermen i huset sitt i sveitsiske Lugano – sammen med kona – tidligere håndballstjerne – Anne Dorthe Tanderup.

Hva som skjer med sykkellaget Tinkoff-Saxo er mer usikkert: Sykkelstjerner som Alberto Contador og Peter Sagan signerte så definitivt ikke millionkontrakter med Oleg Tinkov. De signerte for Bjarne Riis.

Mange vil kanskje trekke et lettelsens sukk når Bjarne Riis nå er skjøvet ut i kulda, vekk fra sykkelsporten – enten det er på kort eller lang sikt. Vær da klar over følgende: Oleg Tinkov har aldri stått i fremste rekke i kampen mot doping i sykkelsporten.

Russeren drev sitt eget sykkellag for en del år tilbake. Tyler Hamilton syklet på Tinkoff-laget den gangen, og påstår at den russiske lagsjefen som i dag kvittet seg med Bjarne Riis, sa følgende i lagbussen: «Jeg blåser i hva dere tar for å vinne – bare ikke bli tatt».

Tinkov nekter for dette, men stort sett alt annet Tyler Hamilton har sagt etter at han la kortene på bordet, har vist seg å stemme. Så får det bli opp til hver enkelt å velge hvem man vil tro på.

Det er på sett og vis sykkelhistorie som skrives søndag kveld: Det danske CSC-laget kan være i ferd med å rakne. Bjarne Riis sitt livsverk er i så måte lagt i grus.

Men Oleg Tinkov herjer videre.

Lykke til, Tinkoff-Saxo.

@VGNettAnders

«Hvorfor kaster du ikke ut eks-doperne, Brian Cookson?»

GAMLE HELTER: Alle disse har enten innrømmet dopingbruk, blitt avslørt som dopingmisbrukere - eller hjulpet andre med å dope seg. Øverst fra venstre: Alexandre Vinokourov, Bjarne Riis, Rolf Aldag og Brian Holm. Nede fra venstre: Eddy Merckx, Erik Zabel, Richard Virenque og Andrei Mikhailov. Foto: AP, AFP og VG

OBS! Les spørsmål-svar til UCI-president Brian Cookson lenger ned i denne bloggen.

PONFERRADA (VG) Alexandre Vinokourov, Bjarne Riis, Rolf Aldag, Brian Holm, Eddy Merckx, Erik Zabel, Richard Virenque og Andrej Mikhailov.

Fellestrekk: De er lagledere, eiere, leger, trenere eller TV-kommentatorer som fortsatt er tilknyttet sykkelsporten. Og de har en dopinghistorie på CV-en sin.

Og: De er ikke alene. Om du rusler rundt lagbussene før et helt ordinært sykkelløp i Europa, så ser du dem over alt. Eks-doperne. Mange sier gjerne «Er det ikke bare å kaste dem ut av sporten én gang for alle?». Det hadde naturligvis vært å foretrekke.

Noen problematiserer riktig nok det faktum at vi hadde stått tilbake med en sykkelsport ribbet for kompetanse. Men kanskje er det problemet lettere å reparere enn en idrettsgren ribbet for troverdighet.

UCI-SJEF: Brian Cookson svarte på spørsmål fra VG. Foto: AFP

UCI-SJEF: Brian Cookson svarte på spørsmål fra VG. Foto: AFP

Problemet er følgende: Sykkelsporten mangler en felles etisk retningslinje som alle støtter opp om.

Mange av de tidligere doperne har aldri pratet. De ønsker ikke å legge kortene på bordet – selv om vi vet hva som foregikk. Andre har lagt kortene på bordet, og gitt uttrykk for anger. Andre igjen, sier litt – men ikke alt. De verner om dopingvennene sine.

De ulike profflagene har også valgt ulike veier.

Noen gir stort sett blaffen i alt som heter åpenhet og gjennomsiktighet. Andre har meldt seg inn i antidoping-organsiasjonen MPCC, som blant annet legger føringer for legemiddelbruk ved sykdom i ritt. Men ikke alle har gjort det. Og dermed må ryttere som Chris Froome og Chris Horner forholde seg til ulike regler internt i sine lag når de blir syke og skadet under ritt. Den ene kan få en spesiell type behandling. Den andre får det ikke.

Og så har du lagene som sparker ut de som innrømmer dopingbruk i fortiden (Team Sky) – og de som henter dem inn igjen om vedkommende har vist de rette holdningene (Garmin).

Og da har jeg ikke engang vært innom den juridiske biten. For med hvilken lovgjemmel skal man kaste Bjarne Riis ut av sykkelsporten? Og hvordan forholder man seg til foreldelsesfristen, som ligger i dagens lovverk?

Et forvirrende landskap, sa du? Det synes faktisk presidenten i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) også. Jeg «gikk på» Brian Cookson i den spanske byen Ponferrada fredag ettermiddag.

Cookson har sittet ett år som UCI-president. I løpet av den tiden har han satt ned en uavhengig «truth and reconciliation commission», som kort fortalt skal grave i gammel dritt og få frem sannheten om hva som har foregått i sykkelsporten de siste par tiårene.

For ordens skyld: Jeg bruker navnet «sannhetskommisjon» i resten av denne bloggen. Det er ventet at kommisjonen kommer med sin rapport en gang i løpet av 2015. Hva utfallet blir, er det ingen som vet. Også UCI kan havne i trøbbel for sin tilknytning til Lance Armstrong på 2000-tallet.

Jeg stilte Cookson noen spørsmål da jeg møtte ham nylig. Under følger svarene han ga meg:

– Hvorfor kaster du ikke bare ut eks-doperne, Brian Cookson?

– Det er utfordrende. Vi har en regel som hindrer noen med en lengre dopingutestengelse fra å være involvert i ledelsen av sykkellag. Men regelen kom 1. juli 2011, og advokatene våre mente at tilbakevirkende kraft ville være vanskelig. Men jeg vil vi se på dette med friske øyne. Det vil være veldig vanskelig å kaste ut en stor gruppe mennesker, og fortsatt ha en bærekraftig sport. Jeg mener det sentrale er hvorvidt folk faktisk har bidratt med informasjon overfor sannhetskommisjonen.

– Men om intervjuobjektene ikke bidrar – hva da?

– Noe vil gå seg til over en periode på noen år, siden enkelte vil forsvinne av naturlige årsaker. Men i øyeblikket er situasjonen forvirrende: Noen lag har valgt én innfallsvinkel, mens andre har valgt en annen vei. Andre igjen, bryr seg overhodet ikke om problematikken i det hele tatt. Vi må finne en felles løsning rundt dette for å bygge opp tilliten til sporten igjen.

– Når jeg hører på deg, virker det vanskelig å kaste Bjarne Riis og Alexandre Vinokourov ut av sykkelsporten?

– Det er alltid vanskelig i et rettssamfunn å balansere behovet for anger med behovet for rettferdighet, ærlighet, og integritet. I alle dopingsaker har det blitt gjort vurderinger: David Millar har for eksempel erkjent at han gjorde noe galt og slåss nå mot dopingbruk. Og så er det andre som reagerer annerledes.

– Tenker du på Vinokourov?

– Jeg nevner ikke navn. Men det er enkelte som kvier seg. Og så har du dem som nekter plent. For å komme bort fra subjektive vurderinger, la oss se om vi kan etablere en mer objektiv prosess. Det vil nok fortsatt ligge vurderinger der. Men i dag har vi et forvirrende system. Vi har en regel, men den gjelder bare fra 1. juli 2011.

– Hvordan er det å se eks-dopere jobbe videre i sykkelsporten?

– Folk spør ofte «Hvorfor lar du deg avbilde med ham, når han har en fortid som doper?». Men det er helt umulig i sykkelsporten ikke å komme borti folk med en uønsket historie. Vi må erkjenne at noen angrer, og at de har betalt prisen for det de gjorde. Da prøver man å få dem inn i samfunnet igjen, som man gjør i det sivile liv. Folk ønsker at alt er svart-hvitt. Men resten av oss må leve i en mer pragmatisk verden.

– Det som irriterer folk, er vel de som ikke har betalt for jukset sitt og som nekter å prate. De tjener bare penger på fortiden sin?

– Ja, men det er vanskelig å ha en rasjonell sort-hvitt-vurdering av situasjonen. Vi må huske foreldelsesfristen på dopingsaker. Jeg kan ikke omgjøre historien og si at ting ikke skjedde. Men vi prøver å fornye UCI hva gjelder integritet og åpenhet, og å gi sykkelsporten troverdighet igjen. Vi er verdensledende på antidopingarbeid i øyeblikket.