Fem timer med Tyler Hamilton

THE HAMILTONS: Lindsay og Tyler Hamilton flyttet til Montana i mai. Her er de to i favorittbyen Boston. Foto: Privat (med tillatelse fra Lindsay Hamilton).

– Om du møter Mads Kaggestad, så håper jeg du kan si følgende fra meg: Unnskyld!

Ordene kommer fra Tyler Hamilton mens vi spiser middag på en lokal restaurant i Montana, nordvest i USA. Han har sympati med dem som ikke orket tempoet til juksemakere som ham selv.

Amerikaneren proppet kroppen full av testosteron, kortison, EPO og toppet det hele med noen ekstra liter av sitt eget blod gjennom en årrekke. Nå har han lagt kortene på bordet og fortalt hvordan doping gjennomsyret sykkelsporten utover på 2000-tallet.

Lance Armstrong og Bjarne Riis er noen av dem som kommer dårlig ut av det når Hamilton legger ut – imponerende detaljert – om det han mener er sannheten i boken «The Secret Race».

I bilen på vei til restauranten vi skulle spise på, skrøt Lindsay og Tyler av den lokale laksen på menyen. Ekstra feit og god sammenliknet med den du er vant med, gliste de spøkende. Da var det smått festlig å bemerke ordlyden i menyen da vi hadde satt oss ned: «Norwegian salmon».

Mellom lett humring og prat om familie, venner – og livet i USA og Norge – så snakket vi også alvor:

Jeg fortalte Hamilton hvem jeg mener er de virkelige heltene fra tiden han satt på sykkelsetet – de som sto imot presset og sa nei da tilbudet kom. Og jeg fortalte om en rytter som Mads Kaggestad som – trolig fortvilet – forsto at noe var alvorlig galt.

Det var det flere som gjorde. Og når de likevel ikke valgte å dope seg, så er det imponerende. For valget sto tilsynelatende mellom å kjempe blant de beste eller fortsette i en dårlig betalt hjelperytterrolle på et mindre lag.

I beste fall.

Mads Kaggestad syklet for Credit Agricole, og må sies å kunne fall inn i den siste kategorien. Det krever sin mann.

Tyler Hamilton husker godt. Han husker å ha kjørt Thor Hushovd hjem fra flyplassen ved én anledning. Han husker taktikkegenskapene til Kurt Asle Arvesen – og mysende opp i lufta husker han også Mads Kaggestad.

Livet var likevel så preget av doping og juks at det stadig vekk, også i høst, dukker opp nye detaljer i hukommelsen hans. Detaljene fra dopinglivet er rett og slett så mange at det kommer litt stykkevis.

Ekteparet Hamilton har flyttet til Montana, vekk fra storbyene de har bodd i tidligere. Det er ikke tilfeldig. Det å ta et oppgjør med sykkelsporten har kostet.

De sier likevel at de trives i Missoula. Livet er avslappende og behagelig, sier de. Hamilton føler seg som en 18-åring som har all verdens muligheter foran seg.

Man kan si mye rart om Tyler Hamilton. Han var uomtvistelig en doper, en som løy. Men det er vanskelig å ikke tro at mannen er et par kilo lettere enn da løgnen tynget ham.

Han har riktignok lagt på seg noen kilo fra glansdagene. Kroppen fremstår som sunnere enn den som tauet Lance Armstrong oppover fjellsidene i tre år på rad. Den gangen hadde han ikke klart å løfte sin egen Golden Retriever, Tanker (8), sier han – og hever hunden opp i luften mens jeg tar et bildet av de to vennene.

Tyler Hamilton virker å være i vater. I harmoni med seg selv. Når jeg spør hvordan livet er i Missoula sammenliknet med hans egen favorittby, Boston, så smiler han og vifter i skjorten sin. Den er løs og ledig – og har et par malingflekker på seg.

Laidback.

Men han er sjelden vare. For sykkeldopere som snakker ut mot sine egne, er det ikke mange av.

Den anerkjente journalisten Bill Gifford i Outside Magazine var i mange år kjent som en god venn av Lance Armstrong. Nå har han for alvor snudd. Én av årsakene er utvilsomt Tyler Hamilton. I sin anmeldelse av den ferske boken, skriver Gifford:

«Tyler Hamilton’s new book, The Secret Race, makes it impossible to believe Lance’s story anymore».

Sånn føler mange det i dag. Også etter å ha tilbrakt tid med mannen under fire øyne.

Så får det bare være at Jens Voigt, og andre toppryttere, nærmest håner boken – siden Hamilton har løyet tidligere i karrieren.  Argumentet er så tynt at det får en til å stusse. Skal man ikke lytte til en person som går mot strømmen, bryter de interne kodene og endelig prater ut om det han opplevde?

Selvfølgelig skal man lytte til Tyler Hamilton. Så får man heller tro hva man vil etterpå.

@VG NettAnders

16 tanker om “Fem timer med Tyler Hamilton

  1. Smart fyr. Først tjener han seg rik på juks og når han på nytt en stor inntjening for å fortelle at han jukset. Kan vi ikke bare la heltene fra 2000-tallet gå i glemmeboken. Hushovd og Cadel Evans er de eneste som er verdt å ta med videre.

  2. Har lest boka og det er ikke særlig hyggelig lesning.
    Det som blir litt rart er at han påstår at 9 av 10 var dopet når han i boka ganske tydelig skriver at det er flere sirkler hvor graden av fortrolighet og doping er forskjellig. Jo lenger inn man er jo mer sofistikert er dopingen. Han tillhørte den innerste sirkelen i Postal sammen med en håndfull andre og fikk tilgang til det de beste legene kunne tilby. Dersom denne beskrivelsen er korrekt kan man forstå at f.eks Kjærgård ikke hadde noen kunnskap om det Armstrong og co egentlig drev på med.
    Boken bør leses sammen med andre vitnemål fra syklister; Rough Ride, Racing trough the dark++.

  3. Nei – jeg tror ikke NOEN egentlig doper seg / boler i internasjonal sykkelsport !!

    HAHA !!!!

    Sykkelsporten mistet siste rest av min tillit for 20 år siden 😉

  4. Det er fristende å stoppe opp et sekund når du hører hva Voigt uttaler om denne saken. Mannen har mest sannsynlig dårlig samvittighet for noe som skjedde i tidligere faser av karrieren. Glem heller ikke at Norge på 80 tallet sendte «baneryttere» til både VM og OL proppfulle av preparater. Så fullt så bråkjekke skal vi ikke være på vegne av egne holdninger opp igjennom de siste 30 årene.

    • Man kan lure når Knud Knudsen kjørte hele feltet av hjul i et spurtopptrekk i Giro d´ Italia og vant etappen og kom i trøya, ja… Og de andre i feltet var ikke akkurat rene og ærlige ryttere de heller!

  5. Et ordtak sier: «Mindretallet har alltid rett».
    Altså – stol heller på den modige som tør være ærlig, enn majoriteten som følger lederen for å være medlem av klubben…

  6. Dagens syklister sykler 2-3 minutter saktere opp fjellene i dag, enn de gjorde under Armstrong og gjengen.

    Sterkere bevis for at mange ryttere var dopet trengere du ikke. Alle vet det, men en kan liksom ikke si det. Samtidig er det et bevis for at sporten absolutt har tatt mange grep for en rettferdig idrett. De som fortsatt tror Armstrong har hodet langt nede i sandkassa

  7. Han overvurderer antall dopere når han sier det var maks 10% som var rene. Det er tydelig i boken at han under karieren har rasjonalisert sin juksing med at alle andre gjorde det. Derfor har han hele tiden under karrieren sett på folk som faktisk var rene som dopere.

    Når boken skal skrives og han husker tilbake, så er det det han husker. Selv om han har jobbet med å innse hva han har gjort, har han enda ikke kommet så langt i bearbeidingen at han kan se bort ifra sine egne rasjonaliseringer. De sitter veldig langt inne. Så er spørsmålet hvor mange som var dopet?

    i 1999 var det nok maks 10% som var dopet. Dette pga av den nye starten som man ville ha etter festina. På US postal så var det bare den harde kjærnen som dopet, Armstrong, Hamilton og Livingston. Sannsynligvis noen her og der i de andre laga også, men ikke hele lag som før festina. Søk etter et intervju av Ashenden skrevet av Tan. Her snakker de om rettestinga av urin fra den touren hvor det var postal ryttere som stod for majoriteten av de positive prøvene.

    Fra 2000 og fram til 2006 tror jeg det var flere dopere igjen, men når han snakker om riis får man inntrykk av at det hos riis er bare noen få som doper. Altså de som får nummeret til Fuentes. De andre rytterne måtte nok årdne seg selv hvis de ville dope.

    For øvrig kan det se ut som den første rene vinneren av Touren var Carlos Sastre i 2008. Han har ikke vært involvert i noen av skandalene som alle de andre har vært.

    • Det interessante er re-testinga fra 2001 (eller var det 1999?). Av hundre re-tester var det påvist 13 som inneholdt EPO. 8 av disse tilhørte Armstrong (to forkastet, 6 sikre). Selv om dette neppe gir et endelig bilde av hva som foregikk på den tiden så er det etter min mening en god indikasjon på at 1. peletonen var renere enn antatt og 2. Armstrong var en gedigen juksefant.

Legg igjen en kommentar til Ivan Jerkoff Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *