Argumentene som taler Hushovds sak

- HAR IKKE SETT ANDRE DOPE SEG: Det sier Thor Hushovd onsdag. Her er han i Danmark i 2011. Foto: Bjørn S. Delebekk– Jeg har ikke brukt doping, sier Thor Hushovd dag.

I en tid der hele sykkelsporten vakler, og den norske landslagssjefen nettopp har lagt kortene på bordet, er det til å begripe at Norges største sykkelstjerne må svare for seg.

Han må rett og slett akseptere spørsmålene som kommer – enn hvor urettferdig det kan føles.

Jeg er ikke naiv, til det har jeg opplevd for mye som sykkeljournalist. Jeg vil ikke sverge på at noen er rene i denne sporten. Thor Hushovd vant etapper i Tour de France i en tid da feltet var pill råttent, og han har pleiet vennskap med Lance Armstrong.

Han har til og med forsvart verdens største sykkeljukser for hele det norske folk.

Selvfølgelig blir det spørsmål av slikt. Men det finnes flere argumenter for å stole på Thor Hushovd i dag.

1. Privat samtale:
Grytidlig på morgenen 6. juli 2005, sendte de tidligere US Postal-rytterne Jonathan Vaughters og Frankie Andreu følgende meldinger til hverandre gjennom chattjenesten MSN – under fire øyne:

Cyclevaughters: once I went to CA and saw that now all the teams got 25 injections every day, i felt really guilty

Cyclevaughters: hell, CA was ZERO

FDREU: you mean all the riders

Cyclevaughters: Credit Agricole

FDREU: it’s crazy

Cyclevaughters: So, I realized lance was full of shit when he’d say everyone was doing it

Meldingene var privat, men kom ut under en rettssak i 2005. Vaughters var sjokkert etter overgangen fra US Postal til Credit Agricole, der han ble lagkamerat med Hushovd. I det franske laget fikk ikke rytterne en eneste sprøyte med ulovlige midler, skriver mannen som i dag er Garmin-sjef.

Og deretter: Han forsto at Lance Armstrong løy da han hevdet at alle lagene brukte doping – for å forsvare sitt eget misbruk.

2. Roger Legeay. Sjefen i Credit Agricole ble riktignok dopingtatt som ung rytter selv. Men som sykkelsjef for Hushovds franske lag var han kompromissløs. Jonathan Vaughters har selv forklart meg historien om hvordan han ble stukket av en veps under Tour de France i 2001.

Amerikaneren var vant til liberale leger i US Postal og ba om en sprøyte kortison for å dempe hevelsen. Kortison var kun lovlig dersom man slet med en kneskade. Dette visste Vaughters – men presset likevel på, slik at han kunne fullføre Tour-en.

Men Legeay satte foten ned: Å sette denne sprøyten, mot et uskyldig vepsestikk, var fullstendig uaktuelt. Selv om «alle» andre ville gjort det.

Roger Legeay ryktes også å være mannen som i sin tid tipset politiet om dopingbilen til Willy Voet. Festina-mannen ble stoppet med en følgebil stappfull av dopingmidler i 1998. Det utløste saken som i historiebøkene omtales som «Festinaskandalen». Legeay har aldri bekreftet at han var mannen som satte i gang denne prosessen.

3. Credit Agricole. Laget hadde riktignok en eksdoper som Christophe Moreau på laget, men foruten han og en «mindre» dopingsak rundt Fofonov, var laget nærmest kjemisk fritt for dopingsaker. Laget huset ingen ryttere som feide oppover fjellsidene og kjempet i toppen av sammendrag i Tour de France.

4. Holdninger.
Før jeg skrev dette blogginnlegget, snakket jeg også med Mads Kaggestad. Han syklet flere år som hjelperytter for Hushovd i Credit Agricole.

De to trente sammen og levde tett på hverandre. Mads forteller om en sørlending som reagerte med sinne når enkelte medryttere antydet at laglegen burde være med liberal med hva slags medisiner han skrev ut. Hushovd skal ha gått i bresjen for gode holdninger i det franske laget.

Snakk ut

Det er nok ubehagelig å være norsk toppsyklist onsdag 24. oktober. Det har skjedd mye de siste ukene, med en foreløpig topptemperatur målt på Ullevaal stadion i går klokken 12.30.

Jeg håper sykkelsporten, også i Norge, griper muligheten nå. For at mange vet mye, uten å fortelle det, virker åpenbart på alt og alle. Og sannheten bør ut.

Hadde det ikke vært for at eksdoperne Tyler Hamilton og Floyd Landis pratet om andre enn seg selv, ville etter alt å dømme Lance Armstrong fortsatt vært et av verdens største idrettsnavn.

Og slik vil vi ikke ha det.

@VGNettAnders

 

Ingen grunn til å være overrasket

TIDLIGERE LAGKAMERATER: Lance Armstrong (t.v.) og Steffen Kjærgaard. (foto: Scanpix)

At Steffen Kjærgaard omsider kaster kortene er på sett og vis overraskende. At han har brukt doping i løpet av karrieren er ikke like sjokkerende.

Den avtroppende landslagssjefen har i flere år nektet for å ha gjort noe galt. Han har ristet på hodet og skyldt på sin egen naivitet. Da jeg snakket med Kjærgaard for halvannen uke siden følte han seg idioterklært av det norske folk.

I dag vet vi at stempelet er selvforskyldt.

For Steffen Kjærgaard har visst hele tiden. Han har forstått hva som skjedde i US Postal, der han syklet med degraderte Lance Armstrong.

De siste dagene har jeg selv fått informasjon om Kjærgaards kobling til en belgisk lege – Georges Mouton – som har gitt rytterne sine forbudte stoffer. Jeg rakk aldri å konfrontere Kjærgaard med opplysningene, og høre hans versjon, før nyheten sprakk i formiddag.

Noen vil mene det er bra at Kjærgaard nå forteller om sin egen fortid. Andre vil mene det er feigt å vente til dagen etter Armstrongs fall.

Faktum er uansett at han har løyet gang på gang gjennom flere år. Han har sett norske journalister – meg selv inkludert – inn i øynene og sagt noe annet enn sannheten.

Innrømmelsen kommer naturligvis ikke frivillig. Den er et resultat av det vi har sett de siste månedene, der amerikanske antidopingmyndigheter har revet bildet av det gamle US Postal-laget i fillebiter.

Til slutt sto Kjærgaard igjen ribbet for troverdighet. Da lønte det seg plutselig å legge kortene på bordet. Regnestykket gjorde det mest hensiktsmessig.

Smart, Kristiansen

De norske landeveisrytterne fikk en ny sjef i Stig Kristiansen torsdag. Han ønsket nok først og fremst å snakke om den jobben han skal ta fatt på – ikke gårsdagens problemer i sykkelsporten.

Det siste ble han likevel «tvunget» til. For også Kristiansen har en fortid som sykkelrytter på slutten av 90-tallet. Da fremsto sykkelfeltet mer enn noe annet som et rullende apotek. Det vet Stig Kristiansen like godt som, om ikke bedre enn, oss andre.

Og derfor var det smart av den ferske landslagssjefen å svare åpent på at han har vært vitne til dopingbruk.

Forgjengeren hans, Steffen Kjærgaard, var proff i samme periode. Han hevder at han verken har sett eller hørt noe ulovlig i løpet av årene med Lance Armstrong. At Kristiansen skal ha vært like naiv, at han heller ikke har hørt et kvekk, hadde ikke stått til troverdig.

To så naive toppsyklister blir statistisk sett ikke født i samme land.

Jeg antar – og håper – at sykkelpresidenten har gitt den ferske sjefen et par innspill før torsdagens pressekonferanse:

1. Vær ærlig med meg dersom det er noe jeg bør vite om fortiden din.

2. Utvis åpenhet overfor offentligheten.

Løy for 13 år siden

Åpen og ærlig var ikke Kristiansen da han ble intervjuet av VG i 1999. Han ga uttrykk for at han aldri hadde sett ulovligheter som toppsyklist. Årsakene er trolig sammensatt. Han var fortsatt aktiv, med et håp om å klatre i sykkelverden. Og «omertaen» regjerte i aller høyeste grad i sykkelsporten.

Taushet og blodhevn. Å snakke var synonymt med å tyste.

Det siste er rett nok ingen unnskyldning. Sykkelsporten var infisert av doping og lammet av løgn.

Nå håper jeg landslagssjefen fortsetter der han startet på Ullevaal stadion torsdag. For det han gjorde var prisverdig.

Og han kommer til å få flere spørsmål. Både om seg selv, om tiden som aktiv, om lagkamerater – og om helsetilstanden til sykkelsporten anno 2012.

Det må være utfordrende å jobbe med en sport der media til enhver tid fokuserer på doping. At det hele er fullstendig selvforskyldt, kollektivt sett, får så være. Det kan like fullt være frustrerende.

Jeg kan til og med forstå at man kan bli forbannet – uten at det endrer rollen min som journalist.

For det sykkelsporten mer enn noe annet trenger i dag, er troverdighet. Troverdighet har sitt utspring i åpenhet. Den kommer innimellom ikke uten ubehageligheter.

@VGNettAnders

Dette er de ekte «heltene» i Armstrong-saken

ARMSTRONGS ARGESTE: Ekteparet Betsy og Frankie Andreu (t.v.), massør Emma O’Reilly og tidligere sykkelrytter Floyd Landis fortalte alle om Armstrongs dopingbruk på en tid der de ble stående igjen alene. Foto: AP og privat

George Hincapie beklager at han brukte dopingmidler. Han angrer, sier han i en strømlinjeformet pressemelding onsdag kveld. Han omtaler nærmest seg selv som et offer.

En som måtte bruke doping for å henge med i toppen.

Det siste er nok sant. For selv om man kan diskutere Tyler Hamiltons påstand til undertegnende om at ni av ti jukset, så virker følgende uomtvistelig: Dopingbruken i sykkelfeltet på 2000-tallet var særdeles omfattende.

Elleve av Armstrongs gamle lagkamerater innrømmer nå eget dopingbruk. Samtidig peker de på selve gullkalven: Lance Armstrong.

Men flertallet av de som nå har lagt kortene på bordet er slett ingen helter. Først når føderale etterforskere sto på døra og ville gjennomføre et avhør, ble det viktig for George Hincapie, Levi Leipheimer og andre å snakke.

Ikke for å gjøre sykkelsporten renere, men kun for å unngå fengselsstraff.

For tro meg på følgende: At friidrettsstjernen Marion Jones endte i fengsel for å ha løyet – til de samme etterforskerne – har folk i USA fått med seg.

Opprullingen av hvordan Lance Armstrong skal ha regissert det som omtales som «verdenshistoriens mest sofistikert dopingprogram» er viktig for sykkelsporten. For mange har det kostet enormt.

Det er disse, som sto i mot økonomisk press og endeløs svartmaling, som er de virkelige heltene.

Spør Emma O’Reilly. Den tidligere altmuligkvinnen i US Postal fortalte om hvordan Armstrong ba henne sminke vekk merkene etter en rekke sprøytestikk. Prisen var et økonomisk press som kunne fått de fleste til å bukke under.

Betsy Andreu kan fortelle en lignende historie. Hun har alltid vært nådeløs i kampen mot doping, og nektet å tie stille da hun skal ha hørt Armstrong innrømme omfattende juks på et sykehus i USA i 1996. Betsy har pratet om episoden en rekke ganger, også med meg. Karakteristikkene hun har fått av Lance Armstrong har vært trist lesning.

Hun er også overbevist om at kampen mot Armstrong har kostet ektemannen flere jobber. For når man går ut mot verdens største sykkelnavn, blir man persona non grata i sporten.
Hør bare med Christophe Bassons og Filippo Simeoni. Begge skal ha blitt mobbet ut av sykkelsporten etter å ha røket uklar med Armstrong. Bassons gikk ut mot dopingbruk i sykkelsporten i 1999 og forsvant rast ut i mørket.

Simeoni vitnet mot dopinglegen Armstrong brukte, nå utestengte Michele Ferrari. Og vips, så var også han uønsket.

Tidligere Tour-vinner Greg LeMond må nevnes. Han har blitt forsøkt knust økonomisk etter å ha gått hardt ut mot Armstrong. Men landsmannen, som var Atle Kvålsvolls kaptein, har aldri gitt seg.

Paradoksalt nok bør også Floyd Landis nevne. Hvem hadde trodd det for tre år siden?

Å bruke ordet helt om Landis er kanskje ikke helt presist. Han var ingen engel. Men han viste mot da han omsider begynte å snakke.

Landis testet blodrødt på testosteron etter å ha «vunnet» Tour-en i 2006. Senere brukte han millioner av dollar på en rekke bortforklaringer, før vinden snudde. For våren 2010 la Landis plutselig kortene på bordet. Han forttalte om eget dopingbruk – og som den aller første – hvordan Lance Armstrong hadde jukset.

Dersom Landis ikke hadde gjort dette, så hadde Armstrong gått fri i dag. Garantert.

Lance Armstrong spilte «cool» så lenge den føderale etterforskningen mot ham pågikk. Da den ble lagt død i februar, innrømmet han plutselig at situasjonen hadde stresset ham kolossalt. Han gikk ut og feiret med å drikke seg «dritings», sa han.

Også nå forsøker amerikanerne å holde masken utad. Han trener, smiler og snakker om kreftsaken.

Men når han likevel bruker millioner av dollar på noen av USAs beste advokater, så virker dopingsaken unektelig å plage ham.

Det skulle bare mangle.

Twitter: @VGNettAnders