Bør vi tilgi Kyllingen?

DOPET: Michael Rasmussen blir aldri mer å finne i Tour de France, som han var i ferd med å vinne da han ble kastet ut av rittet i 2007. Foto: AP

Vi har vel strengt tatt visst det i flere år: Michael «Kyllingen» Rasmussen syklet heller ikke Tour de France på brød og vann.

I dag sa han det endelig  med egne ord, omtrent som Bjarne Riis gjorde det for fem år siden: «Jeg har tatt doping. Jeg har tatt EPO».

38-åringen skal ha stappet i seg en lang rekke stoffer i perioden 1998 til 2010. Nå er karrieren over. Og da passet det plutselig å skrifte foran dansk sykkelpresse.

På pressekonferansen sa ikke Rasmussen stort annet enn at han hadde jukset, at han hadde hatt det tøft, at han samarbeider med antidopingmyndighetene – og at han er en lettet mann i ettermiddag.

Jaja. Enda godt dét da.

Det er prisverdig at en aldrende sykkelrytter innrømmer egne synder. Og det er uhyre viktig at han utleverer opplysninger til dopingjegerne. Chapeau – hatten av – som de sier i Frankrike.

For det er jo nettopp dette vi har ønsket oss. Det er dette vi maser om at juksemakerne må gjøre.

Derfor er det litt rart å sitte her med en vond smak i munnen. For jeg klarer ikke å føle den helt store sympatien med Michael Rasmussen – selv om han ble født inn i et rullende apotek av en idrettsgren.

Om det føles godt å endelig høre innrømmelsen hans, eller om det bare er nitrist – på vegne av sykkelsporten og hovedpersonen selv – det får det være opp til hver enkelt å avgjøre.

Men det er nesten rørende å høre hvorfor notoriske eksdopere plutselig velger å endelig snakke: For det er nesten alltid et edelt motiv som ligger i bunn, skal vi tro juksemakerne.

Michael Rasmussen ønsker angivelig – i en alder av 38 – å hjelpe sykkelsporten videre.

Sannheten er at så godt som samtlige av de som innrømmer noe, først har blitt presset opp i et hjørne, på ulike måter, før de åpnet munnen. Ofte mangler de en fluktrute, det har blitt gunstig å legge kortene på bordet.

At samvittigheten spiller noen stor rolle, tror jeg ikke på. Ikke når vi snakker om notoriske løgnene som Lance Armstrong, Michael Rasmussen eller Bjarne Riis.

Hvorfor Rasmussen innrømmet dopingbruk i ettermiddag, er jeg ikke sikker på ennå. Det kan skyldes flere forhold. Kanskje er ønsket om å rydde opp i sporten reellt.

Men kommer det ikke lovlig sent?

For to uker siden gikk tidligere lagkamerat fra Rabobank, Thomas Dekker, ut og snakket om sitt eget misbruk. Men vel så viktig: Dekker varslet også at han kommer til å navngi alle de han dopet seg sammen med, og alle de som hjalp til med det omfattende jukset over flere år.

Kanskje følte Michael Rasmussen at det brant under føttene sine.

Han skal ha hatt en kontrakt med Rabobank om å aldri omtale det som skjedde i laget før det har gått åtte år – med starttidspunkt i 2007. Åtte år er naturligvis ikke tilfeldig: Det samsvarer med foreldelsesfristen på dopingsaker i idretten.

Om Rasmussen brøt avtalen, som han nå har gjort, skulle det koste ham 250.000 kroner, meldte Ekstra Bladet for en uke siden. Det blir spennende å følge fortsettelsen.

Å snakke om andre ryttere er sjelden kost i sykkelverden. Og det er sårt etterlengtet. Bare ved å knuse «omertaen» – taushetens lov – kan sporten fås inn på rett spor.

Til nå er det ikke mange som har bidratt. Og på det området har ikke norske eksproffer vært stort bedre enn utenlandske. Dessverre.

At Rasmussen var dopet fra slutten av 90-tallet bør ikke overraske noen. Han har vunnet klatretrøya i Tour de France. Det alene bør være nok til å gjøre det danske sykkelpublikummet skeptisk.

Den trøya er skitten.

De siste ukene og månedene har den virkelige historien om Rabobank også kommet for en dag: Det nederlandske laget har vært gjennomsyret av doping, skal vi tro både tidligere ryttere og ledere.

Heller ikke det bør overraske. For hvem har trodd at nederlandsk sykkelsport var ren? PDM-laget til brødrene Atle og Dag Erik Pedersen var pill råttent. TVM-laget til Dag Otto Lauritzen var minst like ille. Og nå følger altså et tredje nederlandsk lag etter i samme tradisjon.

Men var nederlandske lag verre enn italienske og spanske på 80-, 90- og 2000-tallet? Jeg tror svaret gir seg selv: Neppe.

For Rasmussen får dagens innrømmelse konsekvenser. Han er 38 år gammel og forhandler seg frem til en utestengelse på to år, siden han navngir andre juksemakere. Normalt ville han fått åtte års utestengelse, siden han løy for å holde dopingkontrollørene unna i 2007.

Dagens innrømmelse markerer slutten på Rasmussens karriere som sykkelrytter. Jeg tipper han ønsker seg tilbake i sporten i en annen rolle i fremtiden.

Løgnen for snart seks år siden kostet Rasmussen to år på sidelinja, én Tour de France-seier han hadde langt ned i lomma mot slutten av rittet – og flere titalls millioner kroner.

De prøver han fortsatt å tilrive seg i en nederlandsk rettssal: Rasmussen krever i disse dager rundt 40 millioner kroner av Rabobank, fordi han hevder at laget var godt kjent med hans egen løgn om hvor han befant seg sommeren 2007.

Så dypt stikker altså angeren.

Twitter: @VGNettAnders

Hva er det Armstrong egentlig ønsker?

HVA NÅ, LANCE? Lance Armstrong har lagt kortene på bordet, uten å si stort mer enn nødvendig. Foto: AP

Del to av Oprah Winfreys intervju med Lance Armstrong er kringkastet, uten at jeg føler meg så veldig mye klokere på den abdiserte sykkelkongen.

Han var nær ved å felle noen tårer, han ga uttrykk for at straffen mot ham er for hard – og han snakket om bruddet med Livestrong.

Alt var egentlig som ventet.

Etter å ha sett snaut to og en halv time med Winfrey og Armstrong de siste to nettene, sliter jeg fortsatt med å forstå hva Armstrong egentlig vil.

Jeg tror det handler om personlig ære, image og ønsket om å bli spiselig igjen.

Noen angrende synder fremstår han definitivt ikke som. Han er sikkert trist og lei – men mest av alt fordi korthuset hans veltet.

Stemmen virker nesten sørgmodig når han legger ut om at det kostet ham 75 millioner dollar den dagen sponsorene vendte ham ryggen. Han skal fortsatt sitte på rundt 550 millioner kroner.

Det enorme beløpet har han svindlet til seg som en skruppelløs bankraner. Sa han noe om å betale tilbake alle pengene han har stjålet? Naturligvis ikke.

Samtidig gjorde 41-åringen det i natt klart at han drømmer om å konkurrere igjen. Å løpe maraton i Chicago som 50-åring, ble nevnt spesielt underveis i praten med Oprah Winfrey.

Det kan gå dersom Armstrong får redusert livstidsutestengelsen sin til en karantene på åtte år.

Det er bare én liten hake: Skal dette være aktuelt, så må amerikaneren bidra med omfattende og vesentlig informasjon til USADA og  Verdens antidopingbyrå. Det kan jeg ikke helt se at han kommer til å gjøre.

Han har iallfall vært milevis unna å snakke åpent om det folk egentlig lurer på i møte med Oprah Winfrey: Vi vet ingenting om dopinglegen Michele Ferrari, rytterne som var med på dopingbruken, de raffinerte metodene som ble benyttet, forholdet til UCI-toppen Hein Verbruggen eller hvem som har visst hva i sykkelverden.

Arrester meg gjerne om jeg tar feil, men ikke én gang på to og en halv time har jeg hørt navnet «Johan Bruyneel».

Belgieren var sportsdirektør hvert eneste år Armstrong vant Tour de France. De to var som erteris. Også Bruyneel sitter på tiltalebenken USADA har plassert foran en nysgjerrig sykkelverden. Han har nektet skyld, og krevd en offentlig høring.

Hva som skjer på den fronten etter Armstrongs innrømmelse, er et åpent spørsmål.

Hvordan Armstrong forholder seg til vennen i dag, er også høyst usikkert.

Tyler Hamilton fortalte meg hvordan det å innrømme omfattende dopingbruk er en prosess. Alt kommer ikke på én gang, det siver ut – litt etter litt. Det var også inntrykket Armstrong forsøkte å formidle natt til lørdag.

Så får vi se om han har mer å komme med etter hvert. Det forventer i det minste en sykkelverden som i en årrekke ble holdt for narr.

@VGNettAnders

Derfor overbeviste ikke Armstrong meg

IMPONERTE IKKE: Lance Armstrong sa unnskyld og innrømmet dopingbruk. Hvor dypt angeren stikker, er VG Netts blogger mer i tvil om. Foto: AP

Det skal Lance Armstrong ha for: Han prøvde.

Første halvdel av intervjuet med talkshowdronningen Oprah Winfrey var likevel ingen stor forestilling av ekssyklisten: Armstrong innrømmet som forventet å ha dopet seg. Og han erkjente at han har vært en solid drittsekk gjennom store deler av livet.

Men dét var egentlig dét.

Og det fremsto åpenbart at han snakket fordi han var presset opp i et hjørne. Ikke fordi han virkelig angrer på alt han gjorde.

Han sa ingenting om dopinglegen Michele Ferrari, som har infisert sykkelsporten i et par årtier. Han sa heller ingenting om andre rytteres delaktighet, eller om rollen til sentrale personer i Det internasjonale sykkelforbundet.

Derimot avviste han noen gang å ha presset andre til å dope seg. Det er stikk i strid med en rekke vitnemål som er langt mer troverdige enn det Armstrong liret av seg i natt.

41-åringen nektet også for at han dopet seg etter 2005. Blodverdiene hans fra comebacket i 2009 tilsier angivelig noe helt annet.

At han beklaget overfor noen av dem han har tråkket ettertrykkelig på gjennom 14 år, får så være. De har ingen grunn til å tilgi ham over natten. Det gjør heller ikke Betsy Andreu, sykkelfruen som fortale sannheten om dopingen, og som Armstrong bekreftet at han har kalt «gal».

Han hadde bare én korrigering:

– Jeg kalte aldri Betsy feit, sa han.

En ganske utrolig pressisering der, altså.

Men han kalte tidligere massør Emma O’Reilly for «en hore». Og han saksøkte den britiske kvinnen ettertrykkelig da hun torde fortelle sannheten om jukset på midten av 2000-tallet.

Sannheten ble straffet med knallharde angrep i offentligheten, og i retten.

– Sånn var jeg. Gikk du inn på mitt området, så angrep jeg, forklarte Armstrong til Oprah Winfrey.

For å tolke nattens Lance Armstrong-innrømmelse, er det viktig å betrakte mannen bak fasaden. Texaneren har løyet for åpent kamera hundrevis – om ikke tusenvis – av ganger opp gjennom årene.

Jeg har sett videoklipp av ham i vitneboksen fra 2004, der han med stor selvsikkerhet – under ed – svarer at han ikke har dopet seg.

Han fremsto like troverdig den gangen som han gjorde hos Oprah i natt. Og hva i all verden skal man tro da?

I natt innrømmet han dopingbruk fra midten av 90-tallet. Dermed kan vi anta at han dopet seg før han fikk diagnosen testikkelkreft i 1996. Kanskje er det en sammenheng: For minst to av de Armstrong var juniorryttere med på det amerikanske landslaget, fikk også alvorlige helseplager.

Lance Armstrong gjør det som tjener Lance Armstrong best. Han fremstår kynisk, kalkulerende og godt forberedt.

På spørsmål om han angrer på comebacket sitt i 2009, svarte «sykkelkongen»:

– Ja. Uten comebacket hadde vi ikke sittet her i dag.

Det sier mye om hva Lance Armstrong – en mann ribbet for troverdighet – egentlig angrer på.

@VGNettAnders

Nå skjelver sykkelpampene

I TRØBBEL? Lance Armstrong skal angivelig vitne mot sentrale personer i UCI. Dagens president, Pat McQuaid (innfelt) har alltid nektet for å ha gjort noe kritikkverdig. Foto: AP

Lance Armstrong kommer til å vitne mot de som hjalp ham i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI), melder Juliet Macur i New York Times.

Det gir grunn til bekymring på toppen av sykkelhierarkiet. For alle andre lekkasjer avisen har skrevet, har vist seg å stemme.

Tett på nett: Les svarene mine på lesernes spørsmål

Dersom han faktisk har fått hjelp til å slippe unna positive dopingprøver, som noen av oss tror, så er det en Guds lykke om Armstrong prater. Det viser bare én gang for alle hvor viktig det har vært å ikke «legge saken død og se fremover», slik mange av dagens syklister har messet.

For dersom det er ugress i UCI, så må det bort. Enten det er snakk om Hein Verbruggen eller Pat McQuaid. Begge har opptrådt under enhver kritikk i Armstrong-saken.

Verbruggen, omtalt som åpen og ærlig av Gerhard Heiberg, er trolig verst: Han tok imot pengegaver fra Armstrong – til UCI – i en tid der amerikanerne skal ha jukset i historisk stor stil. Positive dopingprøver har angivelig forsvunnet – og Verbruggen fulgte opp med å si at Armstrong «aldri, aldri, aldri hadde dopet seg».

GODE VENNER: Hein Verbruggen (t.v.) og Lance Armstrong. Foto: AP

Hvor uavhengigheten ble av, er jeg usikker på.

Men Pat McQuaid er ikke veldig imponerende han heller: Han nekter for at Armstrong kan ha lurt systemet i form av korrupsjon – selv om det hele angivelig skjedde før iren tok over som UCI-president.

Da Floyd Landis som førstemann sto frem og fortalte om hvordan misbruket og jukset foregikk, ble han regelrett slaktet av McQuaid i all offentlighet. Nå vet vi alle at Landis fortalte sannheten.

Jeg møtte Tyler Hamilton i USA i høst. Han kunne ikke forstå hvordan UCI ikke én eneste gang hadde tatt kontakt med ham, for å lære av hvordan han og andre lurte systemt.

Og selvfølgelig har han et poeng. I stedet brukte UCI tid og krefter på å kjempe mot USADAs rett til å føre sak mot Lance Armstrong.

Enhver annen fornuftig sykkelpresident ville naturligvis tatt ansvar og stilt plassen sin til disposisjon. Men ikke Pat McQuaid.

SAKSØKT AV UCI: Floyd Landis fortalte sannheten. Foto: AP

Det er spennende å se Armstrong-saken utfolde seg i Texas om dagen. Et foreløpig toppunkt i dramakurven opplevde vi i går, da hovedpersonen omsider la kortene på bordet foran Oprah Winfrey.

Intervjuet sendes på norsk fjernsyn natt til fredag, på Discovery Channel.

Det er prisverdig at Armstrong endelig snakker. Og det er bra at han er villig til å vitne mot sykkeltoppene som hjalp ham.

Men det er trist å tenke på hvorfor han gjør det. For dette handler ikke om anger eller ønsket om å redde sykkelsporten. Det handler ene og alene om hva som er til det beste for Lance Armstrong selv.

Han hadde nådd et foreløpig bunnivå da han snudde. Å snakke var siste utvei i et forsøk på å redde både penger og ansikt.

Og da gjorde Lance Armstrong det: Som et nødvendig onde.

Han løy i 14 år, saksøkte de som pratet om dopingvennene hans, presset motstanderne ut av sykkelsporten, forsøkte å stoppe Kongressens pengestøtte til USADA – og gikk rettens vei for å stanse saken mot ham.

Da må vi kunne si at du har forsøkt det meste før du endelig ble «ble edel» og tok bladet fra munnen.

Armstrong risikerer riktignok fortsatt en lang rekke søksmål. Pengebingen på rundt 600 millioner kroner kommer til å krympe. Men jeg tipper at advokatlaget hans har en viss kontroll, at de cruiser dette inn slik at han fortsatt er en holden mann når saken omsider roer seg.

@VGNettAnders

Armstrongs dilemma: Kommer han til å innrømme alt?

ER HAN I TENKEBOKSEN? Ifølge New York Times vurderer Lance Armstrong å innrømme årelangt dopingbruk. Foto: PA

Lance Armstrong (41) vurderer gevinst opp mot risiko. Resultatet kan bli en ydmykende innrømmelse foran en hel verden senere i år.

Han er strippet for all ære, fratatt syv Tour de France-seirer og utestengt på evig tid. Det var det som skulle til for å sette i gang «plan B».

I går kom den første antydningen i anerkjente New York Times om at den abdiserte sykkelkongen akter å kaste kortene og innrømme omfattende dopingbruk.

Tro ikke at avgjørelsen skyldes dårlig samvittighet.

Lance Armstrong er et ekstremt konkurransemenneske, som håper å fortsette triatlonkarrieren sin. Den er i øyeblikket lagt fullstendig død.

41-åringen har en plagsom, indre kraft som gjør at han «må» konkurrere. For ham er det ikke nok å delta i mosjonsløp eller å være sin egen konkurrent. Han må bryne seg mot de beste.

En innrømmelse kan gi strafferabatt, og samtidig gjøre amerikaneren mer spiselig for folk flest. Iallfall dersom innrømmelsen fremstår som ekte. Det er det mange eksperter som idag ikke tror kommer til å skje. De tror ikke Armstrong besitter ydmykheten – og selvinnsikten – som skal til for å reparere skadene han står bak.

I kulissene foregår det et juridisk spill som vil avgjøre hvorvidt 41-åringen velger å legge kortene på bordet.

For hvordan vil en innrømmelse påvirke tre konkrete søksmål rettet mot Lance Armstrong?

Det er det store spørsmålet Thor Hushovds gamle venn grubler over i disse dager.

Det var en annen gammel venn, Floyd Landis, som fikk snøballen til å rulle for snart to år siden. I det stille tok Landis ut et såkalt «whistleblower-søksmål». Det gjør at han kan sope inn en solid andel – opp mot 30 prosent – av de pengene myndighetene klarer å kreve inn igjen etter at noen har utført bedrageri mot staten.

Og dessverre for Lance Armstrong: Postvesenet, som sponset laget hans, var statlig eid.

Justisdepartementet vurderer i disse dager hvorvidt de vil gå tungt inn i saken på parti med Floyd Landis. Dersom de gjør det, og vinner frem, risikerer «Team Lance» å måtte punge ut enorme summer.

US Postal-laget mottok rundt 200 millioner kroner før sponsoren trakk seg i 2004.

Forsikringsselskapet SCA har også varslet søksmål. De vil ha tilbake et skyhøyt bonusbeløp amerikaneren fikk på 2000-tallet. En erstatningssum på rundt 60 millioner kroner har blitt nevnt i amerikanske medier.

Armstrongs hemmelige tilbud om 5,5 millioner kroner før jul, ble bryskt avvist av forsikringsselskapet. De hadde mistanker om juks for åtte år siden, og tok Armstrong til retten – der syklisten gikk triumferende ut av dørene noen måneder senere. Da hadde han under ed sagt at han ikke dopet seg.

Nå frykter advokatene at en innrømmelse av løgn i retten kan gi et rettslig etterspill. Armstrong krever ifølge New York Times et løfte om at han ikke straffeforfølges, dersom han velger å snakke.

The Sunday Times måtte også åpne lommeboken i 2004. Avisen antydet i spaltene sine at Armstrong dopet seg til topps. Syklisten gikk på sin side rettens vei og vant frem også her.

Nå har britene, med ydmykelsen friskt i minne, gått til motssøksmål: Kravet lyder på rundt 10 millioner kroner.

En taus Lance Armstrong «ferierer» fortsatt på Hawaii sammen med familien sin. Derfra har han sett at sponsorene vende ham ryggen, og kreftstiftelsen Livestrong kaste ham ut av styrerommet.

Bunnen virker å være nådd. Nå planlegger Armstrong gjenoppreisningen.

Twitter: @VGNettAnders