Bør vi tilgi Kyllingen?

DOPET: Michael Rasmussen blir aldri mer å finne i Tour de France, som han var i ferd med å vinne da han ble kastet ut av rittet i 2007. Foto: AP

Vi har vel strengt tatt visst det i flere år: Michael «Kyllingen» Rasmussen syklet heller ikke Tour de France på brød og vann.

I dag sa han det endelig  med egne ord, omtrent som Bjarne Riis gjorde det for fem år siden: «Jeg har tatt doping. Jeg har tatt EPO».

38-åringen skal ha stappet i seg en lang rekke stoffer i perioden 1998 til 2010. Nå er karrieren over. Og da passet det plutselig å skrifte foran dansk sykkelpresse.

På pressekonferansen sa ikke Rasmussen stort annet enn at han hadde jukset, at han hadde hatt det tøft, at han samarbeider med antidopingmyndighetene – og at han er en lettet mann i ettermiddag.

Jaja. Enda godt dét da.

Det er prisverdig at en aldrende sykkelrytter innrømmer egne synder. Og det er uhyre viktig at han utleverer opplysninger til dopingjegerne. Chapeau – hatten av – som de sier i Frankrike.

For det er jo nettopp dette vi har ønsket oss. Det er dette vi maser om at juksemakerne må gjøre.

Derfor er det litt rart å sitte her med en vond smak i munnen. For jeg klarer ikke å føle den helt store sympatien med Michael Rasmussen – selv om han ble født inn i et rullende apotek av en idrettsgren.

Om det føles godt å endelig høre innrømmelsen hans, eller om det bare er nitrist – på vegne av sykkelsporten og hovedpersonen selv – det får det være opp til hver enkelt å avgjøre.

Men det er nesten rørende å høre hvorfor notoriske eksdopere plutselig velger å endelig snakke: For det er nesten alltid et edelt motiv som ligger i bunn, skal vi tro juksemakerne.

Michael Rasmussen ønsker angivelig – i en alder av 38 – å hjelpe sykkelsporten videre.

Sannheten er at så godt som samtlige av de som innrømmer noe, først har blitt presset opp i et hjørne, på ulike måter, før de åpnet munnen. Ofte mangler de en fluktrute, det har blitt gunstig å legge kortene på bordet.

At samvittigheten spiller noen stor rolle, tror jeg ikke på. Ikke når vi snakker om notoriske løgnene som Lance Armstrong, Michael Rasmussen eller Bjarne Riis.

Hvorfor Rasmussen innrømmet dopingbruk i ettermiddag, er jeg ikke sikker på ennå. Det kan skyldes flere forhold. Kanskje er ønsket om å rydde opp i sporten reellt.

Men kommer det ikke lovlig sent?

For to uker siden gikk tidligere lagkamerat fra Rabobank, Thomas Dekker, ut og snakket om sitt eget misbruk. Men vel så viktig: Dekker varslet også at han kommer til å navngi alle de han dopet seg sammen med, og alle de som hjalp til med det omfattende jukset over flere år.

Kanskje følte Michael Rasmussen at det brant under føttene sine.

Han skal ha hatt en kontrakt med Rabobank om å aldri omtale det som skjedde i laget før det har gått åtte år – med starttidspunkt i 2007. Åtte år er naturligvis ikke tilfeldig: Det samsvarer med foreldelsesfristen på dopingsaker i idretten.

Om Rasmussen brøt avtalen, som han nå har gjort, skulle det koste ham 250.000 kroner, meldte Ekstra Bladet for en uke siden. Det blir spennende å følge fortsettelsen.

Å snakke om andre ryttere er sjelden kost i sykkelverden. Og det er sårt etterlengtet. Bare ved å knuse «omertaen» – taushetens lov – kan sporten fås inn på rett spor.

Til nå er det ikke mange som har bidratt. Og på det området har ikke norske eksproffer vært stort bedre enn utenlandske. Dessverre.

At Rasmussen var dopet fra slutten av 90-tallet bør ikke overraske noen. Han har vunnet klatretrøya i Tour de France. Det alene bør være nok til å gjøre det danske sykkelpublikummet skeptisk.

Den trøya er skitten.

De siste ukene og månedene har den virkelige historien om Rabobank også kommet for en dag: Det nederlandske laget har vært gjennomsyret av doping, skal vi tro både tidligere ryttere og ledere.

Heller ikke det bør overraske. For hvem har trodd at nederlandsk sykkelsport var ren? PDM-laget til brødrene Atle og Dag Erik Pedersen var pill råttent. TVM-laget til Dag Otto Lauritzen var minst like ille. Og nå følger altså et tredje nederlandsk lag etter i samme tradisjon.

Men var nederlandske lag verre enn italienske og spanske på 80-, 90- og 2000-tallet? Jeg tror svaret gir seg selv: Neppe.

For Rasmussen får dagens innrømmelse konsekvenser. Han er 38 år gammel og forhandler seg frem til en utestengelse på to år, siden han navngir andre juksemakere. Normalt ville han fått åtte års utestengelse, siden han løy for å holde dopingkontrollørene unna i 2007.

Dagens innrømmelse markerer slutten på Rasmussens karriere som sykkelrytter. Jeg tipper han ønsker seg tilbake i sporten i en annen rolle i fremtiden.

Løgnen for snart seks år siden kostet Rasmussen to år på sidelinja, én Tour de France-seier han hadde langt ned i lomma mot slutten av rittet – og flere titalls millioner kroner.

De prøver han fortsatt å tilrive seg i en nederlandsk rettssal: Rasmussen krever i disse dager rundt 40 millioner kroner av Rabobank, fordi han hevder at laget var godt kjent med hans egen løgn om hvor han befant seg sommeren 2007.

Så dypt stikker altså angeren.

Twitter: @VGNettAnders

21 tanker om “Bør vi tilgi Kyllingen?

  1. Synes ikke vi skal ta frem kyllingen og straffe ham. Det tar seg ikke ut og smerten blir neppe mindre av at alle hiver seg på og pisker kyllingen offentlig.

  2. Tilgi kan en vel saktens. Det er det letteste i verden. Da må vi vel tilgi alle de andre også da, hele sykkelsporten gjennom flere tiår. Det blir litt meningsløst å ta fra de som har tilstått/har blitt tatt – all ære og titler, når en må ta det for gitt at de som ikke er tatt, også var en del av systemene og brukte doping. Synes det er vanskelig å dømme enkeltpersoner i et system som har vært gjennomsyret av doping. Slett alle resultatlister og start på nytt – fra 2012, 2015, 2020, hva vet jeg? Når vet vi at sykkelsporten er «ren»? Hadde tenkt å se en etappe eller to i Giro Italia i år, men entusiasmen har dabbet av. Blir kanskje noen vingårder i stedet.

    • For ordens skyld, . selvfølgelig kan vi ikke «tilgi». Håpløst ord å bruke i denne sammenheng. Enhver har ansvar for sine egne handlinger og må stå for dem. Men hva med alle som ikke er blitt presset opp i hjørnet eller har gitt seg? Hvem kan vi tro på? Ikke engang det å ha norsk flagg på brystet er garanti for renhet. Det har vi fått eksempel på.

  3. Vi trenger slett ikke tilgi….det eneste som er bra med denne tilståelsen er at han legger alle kort på bordet og navngir alle som har hjulpet han

    Så da kan vi bare vente på neste tilståelse…eller neste «Reasoned decision» ut skal de…en etter en

  4. Man bør alltid tilgi. Det er best for en selv gjennom livet også. Men at det bør være kraftige konsekvenser for slikt bedrag, det må være klinkende klart. For eks: Utestengt fra alle internasjonale konkuranser for alltid. Betale tilbake alle premier man har fått. Strykes fra alle konkuranselister man har deltatt i.

  5. Jeg har null tro på at syklistene er de værste her, det er ett apparat bak her som legger press på de og. Jeg har ingen tro på at noen sport er ren lengre, så jeg er heretter ferdig med idrett på ett slikt nivå, gidder ikke se på det i ett minutt heller. Har ingen tro på at de norske utøverne i ymse idretter er bedre enn andre heller, dærlie, alsgaard og ulvang slo utøvere som var dopet så det holdt. God trening er aldri i livet nok til å slå slike

  6. Nei så pokker, dessa fordømte dopera bør utestenges fra all idrett for alltid.
    Eneste muligheten til å bli kvitt doping.

  7. Anders dette blir for kritisk og dumt. Hvorfor er det så viktig å gjøre Rasmussen så mye verre enn andre. Du skriver «Så dypt stikker angeren» Han er jo hverken verre eller bedre enn andre og hvilket motiv han og andre har for å stå frem er komplett uinteressant. Hele sykkelsporten, som jeg i utgangspunktet setter veldig høyt, har vært og er til dels fremdeles pill råtten og det er uhyre viktig at vi nå får navn, praksis og detaljer på bordet og ikke sånn amerikansk suppejournalistikk som Oprah Winfrey drev med. Hva kan vi egentlig bruke LA`s innrømmelser til. INGENTING!!! så fremt han ikke lukker opp og forteller alt. Han er kanskje en av de i sykkelsporten som vet mest om hva som har foregått. I stedet velger du og mange andre journalister å svine til doperne, stille spørsmål ved motivene for å stå frem etc. Dere burde i stedet heller fokusere på det positive i at vi nå får bekreftelse på mye av det, vi har vist fra før og fremprovosere hele sannheten og få nullstillet sporten i stedet for å trykke doperne ennå lengre ned i søla hvor de helt selvvalgt er havnet. Tror ikke akkurat det tjener til at doperne får lyst å åpne opp for posen i fremtiden, hvis de svines til når de riktignok alt for seint kommer med sannheten eller deler av den. Legg heller 100% fokus på hvordan det skal ryddes opp gjennom livstidsstraffer fra all organisert idrett om du blir tatt for doping, tilbakebetaling av alle innkjørte pengepremier de siste 5 årene og ikke minst utelukkelse fra å kunne være en del av sporten i al fremtid. Her er det fokus skal være og det er det som skal skrives og mases om hver eneste gang noen står frem inntil de rette instanser tar til vettet og lager regler som ikke frister noen til å falle i gryten.

    Et forhold som på en eller annen måte kan gi mening til hvorfor så mange lot seg lokke ut i sumpen er faktumet at UCI var fullt klar over hva som foregikk og på mange måte indirekte legaliserte doping. Hvem ville ikke la seg friste under slike forhold. Jeg mener på ingen måter at doperne skal fremstilles som helter, for det er de så langt unna de overhodet kan komme, men når vi nå vet hvor ille sporten har vært og er, så må vil vel innrømme at ingen var verre eller bedre enn andre.

    Bare sånn for å ha det helt klart. Jeg forsvarer ikke på noen måte hverken MR eller andre, men jeg forstår faktisk hvorfor de valgte snarveier. Ingen hadde noen sjans i havet til å henge med om
    ikke de ble tilført ekstra «stimuli». Nettopp denne kjensgjerningen er skremmende sett i lyset av
    at det faktisk stort sett bare er Steffen Kjærgaard av de norske ryttere som har vært tøff nok (riktignok presset av det som var kommet frem fra USA) til å stå frem og innrømme bedraget og alle løgnene. Det har jo vært ganske mange norske seire opp gjennom årene…………….

  8. Det er nok bare å innse at doping er et generelt idretts problem som er kommet for å bli, med sykkelsporten som en værsting! Og sånn vil det alltid være så lenge det er så mye penger å tjene på å være best.
    jeg har for min del mistet all glede ved å se på sport. Og jeg synes at staten og kommunene skal kutte all støtte til eliteidrett og store internasjonale idretts arrangemanger. Hvorfor i all verden skal våre skattepenger være med å bidra til en gjeng med juksemakere? Bruk heller pengene på nye sjukeheimer og andre forsømte samfunnsoppgaver som mage tiår med vannstyre av landet har resultert i!
    Og jeg har ingen tro på at de Norske er så mye bedre enn utlendingene. Nei. La idretten finansiere sine egne arrangemanger og sørge for sikkerheten selv. Da blir det nok mye mindre penger å tjene på å være best og kanskje sporten blir renere. Men eg tviler…

  9. Vet du hva Vigorelli er skal jeg lytte til kommentarene, på den annen side trenger alle tilgivelse fra tid til annen, noen mer enn andre.
    Forza Ciclismo

  10. Så nå vet liksom alle portsjournalister at klatretrøyen er » skitten». Selvsagt. Hvorfor i all verden var det ingen som sa det tidligere? Skjønte dere ingenting for fem år siden? Enn ti? Dere bare heiet det frem fordi dere elsker sporten, sant? Umenneskelige klatretider til tross. Ikke verdt et eneste kritisk spørsmål. For ingen ble vel testet så mye som syklister. Det var bare før at sporten var skitten da. Alltid før.

    Ja, det er bombesikkert massevis av doping i andre idretter. Men forskjellen er at du ikke kan dope deg til ballkontroll. Sykkel er 90% utholdenhet, 10% strategi. Å bli rundlurt på 90%, men likevel heie heie heie aaah for en fantastisk idrettsprestasjon uten noe som helst kritisk, vel vi uskyldige seere burde heller spørre oss:

    Indignert pressefolk til tross, skal vi virkelig tilgi sportspressen for å ha propagandert en gjennomskitten idrett i alle disse år?

  11. Selvfølgelig skal vi tilgi.
    Men vi skal ikke glemme. DeLuca og andre som synder, lover bot og bedring og kommer tilbake like dopet får vi glemme.
    Jeb blir og betnkt når Astana’s (laget som systematisk har bidratt til å dope sykelister) Nibali vinner Giroen. Ikke minst på den måten han gjør det. Hevder seg på topp i tempo og på klatreetapper.Dette har vi ikke sett siden, Kyllingen, Lance og Indurain herjet. Betenkelig.
    Like betenkelig er at på 20 etappe opp mot Drei Zinnen, ligger Nibali på 7,4 watt /kg i 10 km! (utifra at han veier 68kg + sykkel + klær+hjelm (76kg)). Dettte har vi ikke sett siden Lance Armstrong tok igjen Pantani i Mt Ventoux i 2000!
    Så sorry Nibali, du er en hyggelig kar, men du har vært i medisinskapet du og.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *