Norsk sykkelsports gullalder

BRONSEGUTT: Her viser Sondre Holst Enger frem bronsen fra U23-VM fredag. Foto: Scanpix

BRONSEGUTT: Her viser Sondre Holst Enger frem bronsen fra U23-VM fredag. Foto: Scanpix

Ett år etter dopingskandalen rundt Steffen Kjærgaard, har norsk sykkelsport aldri opplevd bedre tider.

Det har sett bra ut lenge. Men etter VM i Firenze er det ikke lenger noen tvil: Gullalderen er så definitivt over oss.

Ikke rart stemningen var god utenfor den innleide Team Sky-bussen i Firenze søndag.  De mørke skyene over den italienske rennesansebyen var et sjeldent skue for ledelsen i Norges Cykleforbund.

For hør bare her:

* I løpet av de siste fire årene har Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen vunnet både gull og sølv i VM.

* Oskar Svendsen vant juniorgull på tempo i fjoårets VM. Eline Gleditsch Brustad tok sølv på fellessstarten for juniorjentene.

* På fredag tok supertalentet Sondre Holst Enger bronse i U23-rittet i årets VM.

VM I 2010: Thor Hushovd vant. Foto: AP

VM I 2010: Thor Hushovd vant. Foto: AP

* Arctic Race ble en gigantisk suksess i sitt første leveår i sommer, med Tour de France-arrangøren ASO i ryggen.

* Før helgen ble Tour of Norway oppgradert til nest høyeste rittnivå av Det internasjonale sykkelforbundet. Det betyr mer prestisje og enda bedre ryttere i fremtiden.

* Norge har allerede seks utenlandsproffer. Til neste år reiser også Vegard Breen ut (Lotto), samt kanskje Sondre Holst Enger.

* Alexander Kristoff vant bronse i OL i London.

* Sykkelforbundet har vært knallharde i kampen mot doping. Det har gitt respekt, et år etter at tidligere landslagssjef Steffen Kjærgaard ble avslørt som en juksemaker.

* Oskar Svendsen spås å bli en solid sammenlagtrytter om noen få år, mens Sondre Holst Enger «kan bli så god han vil» ifølge sykkelkjennere.

* Norge skal ligge bra an i kampen om å få arrangere VM i 2017.

Lars Petter Nordhaug viste i tillegg at Sykkel-Norge er mer enn Hushovd, Boasson Hagen og Alexander Kristoff søndag ettermiddag.

Vestfoldingen har egenskaper de tre andre mangler. Han er råsterk i tøffe, korte stigninger, og går med ambisjoner om å vinne en Ardennerklassiker i fremtiden. Det målet er innenfor rekkevidde.

Som alt annet i Sykkel-Norge anno 2013.

En merkedag for sykkelsporten

NY START: Brian Cookson, fra England, skal styre sykkelverden de neste fire årene. Bildet er fra Champs-Elysees under Tour de France i sommer. Foto: AP

NY START: Brian Cookson, fra England, skal styre sykkelverden de neste fire årene. Bildet er fra Champs-Elysees under Tour de France i sommer. Foto: AP

FIRENZE (VG) Merk dere datoen: 27. september. Dette er dagen da internasjonal sykkelsport fikk en ny sjanse.

I Norge har sportsfolket vært opptatt av Per-Mathias Høgmo og det norske fotballandslaget. Her i Firenze, hvor sykkelverden er samlet under VM, er det kampen mellom Pat McQuaid og Brian Cookson som har fått oppmerksomhet.

De to har slåss som to kamplystne haner om jobben som president i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) de neste fire årene.

Valgkampen har vært skitten, nei forresten – pill råtten. Men i ettermiddag falt endelig avgjørelsen. Cookson, «utfordreren», vant med 24 mot 18 stemmer.

Det betyr at Pat McQuaid er ferdig, etter åtte år preget av krangling om lisenser, bruk av rittradioer, dopingskandaler – og beskyldninger om korrupsjon i UCI.

På Twitter var gleden stor blant mange av dem som har påpekt feil i UCI-systemet de siste årene. Her er noen av meldigene som fikk meg til å trekke på smilebåndet:

«Is there a statue of McQuaid somewhere that needs to be pulled down?»

«Planet Cycling is now a better place. And as you leave Pat, take Hein with you».

«This is hard to believe, I half expect Cookson to rip off a mask and reveal he was Hein all along».

ADJØ: Pat McQuaid. Foto: AFP

ADJØ: Pat McQuaid. Foto: AFP

McQuaid tok i sin tid over for nederlandske Hein Verbruggen, hvis renommé er like lite imponerende som den tilstanden han i sin tid etterlot sporten i. Verbruggen er den dag i dag visepresident i IOC. Samtidig har det blitt hevdet at han har fortsatt å trekke i trådene i UCI, selv når McQuaid har regjert.

Det er alt dette Brian Cookson har visst å bruke til sin fordel. Han har representert noe annet. Han har tatt avstand fra det sittende regimet.

Jeg tør påstå følgende: Brian Cookson har ikke utmeislet en genial plan for fremtiden. Den fremstår fortsatt litt vag. Men han vant valget fordi han ikke heter Pat McQuaid.

Oppgaven briten har foran seg er formidabel. Først må han forene UCI etter en opprivende presidentkamp. Så må briten se på antidopingstrukturen, og hvorvidt UCI i fremtiden skal stå for testing av sykkelryttere. Deretter kan han gi kvinnesykkel et nødvendig løft – før han tar fatt på jobben med å spyle sin egen organisasjon ren.

Det betyr blant annet å feie arven etter Hein Verbruggen ut av døra én gang for alle. Og det betyr å sette opp en sannhetskommisjon, der ryttere som snakker tilbys amnesti, for å få klarhet i hva som egentlig skjedde den gangen Lance Armstrong ble hyllet som en av verdens største idealer:

Var UCI med på spillet?

Svaret kan være ubehagelig. Men det må på bordet.

Nå kommer hverdagen. Da gjenstår det å se hva Brian Cookson er laget av .

Twitter: @VGNettAnders

Sykkelsporten rystes av pill råtten maktkamp

STRIDENS KJERNE: Det som skjedde under tiden da Lance Armstrong regjerte danner bakdeppe for anklagene mot UCI-president Pat McQuaid (øverst til venstre). Han utfordres av sjef for British Cycling, Brian Cookson (nederst) i det kommende UCI-valget. Foto: AFP og AP

STRIDENS KJERNE: Det som skjedde under tiden da Lance Armstrong regjerte danner bakdeppe for anklagene mot UCI-president Pat McQuaid (øverst til venstre). Han utfordres av sjef for British Cycling, Brian Cookson (nederst) i det kommende UCI-valget. Foto: AFP og AP

Valgkamp i idretten er ikke veldig ulik den vi ser i politikken. Ønske om makt får enkelte til å dra frem oppsiktsvekkende sleipe triks fra ermet. Man gjør «alt» for å komme i posisjon.

Det kommende presidentvalget i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) finner sted senere i måneden. Valgkampen har etter hvert utviklet seg til å bli det reneste vanvidd.

Ta bare en titt på noen av ingrediensene: Privatetterforskere, beskyldninger om korrupsjon, omskriving av valgreglene i tolvte time, en indignert russisk milliardær, Lance Armstrong og en hemmelig rapport som anklager den sittende presidenten for omfattende juks.

Anklagene mot den sittende Pat McQuaid har haglet i flere år allerede. Presset på iren økte ytterliggere da korthuset til Lance Armstrong ble trampet sønder og sammen i fjor.

Likevel klamrer han seg til makten, i håp om en tredje periode som UCI-sjef.

For hør bare her:

For å ha kunne stille til valg, har McQuaid vært avhengig av støtte fra sitt eget nasjonale forbund. Han gikk derfor til sine egne venner i hjemlandet Irland. De hadde jo tross alt støtte ham ved de to foregående valgene.

Men i Irland ble han – sjokkerende nok for sykkeltoppen selv – vraket. Det irske forbundet mener sykkelsporten trenger endring. Ikke Pat McQuaid.

Malaysia, Thailand, Marokko

Så hva nå? McQuaid tok i stedet kontakt med det sveitsiske sykkelforbundet. Det er i Sveits at 63-åringen er bosatt til vanlig. Håpet var nå at hans «nye landsmenn» ville nominere ham. Det gjorde de – inntil tre av medlemmene i det sveitsiske forbundet tok nominasjonen til retten fordi de var uenige i deler av saksgangen.

I frykt for en kostbar rettsprosess valgte det sveitsiske forbundet å trekke seg ut. En ny nominasjon gikk i vasken, og vips, så hadde McQuaid et problem igjen. Motkandidaten, briten Brian Cockson, virket å få en enkel reise foran UCI-valget 27.september.

Men hadde Pat McQuaid gitt opp riktig ennå? Å, nei. Han gikk nå til de thailandske og marokkanske forbundene – ingen tungvektere i sykkelverden – og fikk dem til å nominere seg.

Thailand og Marokko, altså. Av alle.

Deretter foreslo sykkelforbundet i Malaysia en lovendring med tilbakevirkende kraft. Den nye loven skal kunne åpne for at en person kan stille til valg som UCI-president dersom to nasjonale forbund velger å nominere ham. Og der står saken i dag, et par uker før valget finner sted i Firenze.

Brian Cookson fra England. Mot irske Pat McQuaid fra Marokko og Thailand – bosatt i Sveits.

Røk uklar med russisk oligark

I den intense maktkampen befinner også eieren av Katjusja-laget til Alexander Kristoff seg. Den russiske milliardæren Igor Makarov er sjef for sitt nasjonale sykkelforbund, han er sponsor for Katjusja – og han er leder for det europeiske sykkelforbundet.

Det er lenge siden Makarov var en fattig gutt som solgte olabukser i Turmenistan.

I fjor ble Katjusja nektet ny lisens i sykkelsportens øverste divisjon, angivelig av «etiske årsaker». Det må ha gjort Makarov mektig forbannet. Han tok nemlig saken helt til voldgiftsretten CAS, der Katjusja vant frem med sin sak.

Makarov 1 – McQuaid 0, altså.

Deretter skal russeren ha hyret privatetterforskere til å grave frem en solid drittpakke på Pat McQuaid og UCI-forgjenger Hein Verbruggen – som i dag er æresmedlem i IOC.

Europeiske sykkeltopper, deriblant Harald Tiedemann Hansen, fikk referert et kort utdrag av rapporten da de møttes i Bergen i sommer. Innholdet skal ha vært illevarslende for Pat McQuaids del, vel og merke dersom det er mulig å føre beviser for påstandene.

Og nå: Bare to og en halv uke før UCI-valget finner sted, har et en oppsummering blitt lekket til media.

Den fullstendige rapporten er på 56 sider, med vitnemål som anklager både Verbruggen og McQuaid for juks og korrupsjon. Materialet som er lekket, består «bare» av tre A4-sider med 12 konkrete anklager. Les dokumentet her!

63-åringen fra Dublin nekter naturligvis for at noe av innholdet stemmer. Han kjemper videre, som han har gjort de siste åtte årene på toppen av UCI-hierarkiet.

Korrupsjon i UCI?

For anklagene er ikke nye. Tvert imot.

Vi kan gå noen år tilbake i tid: Etter å ha regjert som UCI-president i en årrekke går Hein Verbruggen av som UCI-president i 2005. Nederlenderen er særdeles kontroversiell. Mange mener han har holdt en hånd over det årelange dopingmisbruket til Lance Armstrong.

De sier at UCI var klar over jukset, men at pengene som fulgte i kjølvannet av Armstrongs suksess ble for viktig. At man lot seg kjøpe.

Hvorfor overførte en dopingmistenkt rytter flere hundretusen kroner til UCI-hovedkvarteret i all hemmelighet – under dekke av at pengene skulle gå til antidopingarbeid?

Før han gir seg rekker Verbruggen å gi sin støtte til iren Pat McQuaid, som tar over på toppen av UCI. Han får Operasjon Puerto rett i fanget en varm maidag i 2006. De neste årene handler i det store og hele om tre ting for McQuaid: Å avvise gjentatte anklager om korrupsjon i UCI, å globalisere sykkelsporten – og kampen mot doping.

Hele tiden har han Verbruggen med seg i det stille, som en syvende far i huset.

Vi hopper fremover i tid: Da Lance Armstrong abdiserte i fjor, ble det samtidig stadig varmere under bena til Pat McQuaid. Han nektet hardnakket for at UCI noen gang hadde gjort noe galt – både under Verbruggen og ham selv.

Likevel:

* UCI tok imot flere hundretusen kroner i hemmelige donasjoner fra Armstrong da amerikaneren var aktiv, og under klar mistanke om dopingbruk tidlig på 2000-tallet.

* Flere tidligere lagkamerater hevder at apparatet rundt Armstrong fikk en positiv dopingprøve «til å forsvinne». Underforstått: Ved hjelp av korrupsjon.

* Armstrong dopet seg ifølge ham selv i mer enn ti år under Verbruggens styre. Dopingjegerne hevder også at han jukset under comebacket i 2009 og 2010, da McQuaid regjerte i UCI.

* Armstrong hadde ikke vært tilgjengelig for dopingtester i et halvt år før comebacket i 2009, slik reglene krevde. Likevel fikk han lov til å stille til start tidlig på året av UCI.

* Alberto Contador fikk, ifølge ham selv, beskjed om å «holde kjeft» av UCI da de ble kjent med den positive clenbuterolprøven hans sommeren 2010. Først da en tysk journalist fattet mistanke, sendte UCI ut en pressemelding om saken noen uker senere.

Listen kunne vært mye, mye lengre.

Jeg har ikke engang nevnt hvordan Pat McQuaid ble utstengt fra deltakelse i OL i 1976, fordi han syklet under et fiktivt navn og trosset forbudet om å sykle i Sør-Afrika under apartheidtiden.

Pat McQuaid slåss videre mot et gjenvalg som internasjonal sykkelsjef.

Samtidig mener stadig flere at iren må kaste inn håndkleet, uavhengig av om han har gjort noe galt eller ikke. Fordi sykkelsporten trenger tillit etter å ha blitt filleristet det siste året.

Og da er Pat McQuaid neppe rett mann ved roret.

Twitter: @VGNettAnders