Gratulerer, Nibali – men…

TOUR-VINNER: Her er Vincenzo Nibali på toppen av podiet i Frankrike lørdag kveld. I morgen venter en ren gjennomkjøring inn til Paris. Foto: AFP

TOUR-VINNER: Her er Vincenzo Nibali på toppen av podiet i Frankrike lørdag kveld. I morgen venter en ren gjennomkjøring inn til Paris. Foto: AFP

PERIGUEUX (VG) Vincenzo Nibali (29) hadde stålkontroll. Mannen fra Sicilia er en verdig vinner av årets Tour de France.

Det kan knapt sies å være noen nyhet, men Nibali sykler altså inn i Paris i gul ledertrøye i morgen. Han er den sjette i historien til å vinne Spania rundt, Italia rundt – og nå Frankrike rundt.

Når jeg sier at det ikke er noen nyhet, så er det fordi «alle» har sett hvor dette bar: Tour de France var i realiteten avgjort halvveis inn i Alpene.

Det begynner å bli lenge siden.

Og på det tidspunktet var vi knapt i gang. Så suveren har faktisk Vincenzo Nibali vært.

Derfor har det vært smått krampaktig når vi stadig vekk på TV har fått høre at «Det er ikke over før vi er i Paris, alle kan ha en dårlig dag».

Glem det. Stopp tøvet. Nibali kunne hatt to dårlige dager. Han hadde vunnet dette likevel.

Tok han i det hele tatt ut alt han hadde i motoren? Var det nødvendig?

Etter den siste etappen i Pyreneene, så sa han faktisk nei: Han hadde mer å gå på.

Så stor er forskjellen fra italieneren og ned til et par franskmenn som gråter over å ende på podiet i Paris. Hvilket i seg selv er både imponerende, morsomt og fortjent. Men det sier noe om hvem som ikke er her.

Jeg snakket med TV 2s Johan Kaggestad på toppen av fjell i Pyreneene for et par dager siden. Johan er en klok mann. Han trakk frem det faktum at man ikke bør henge seg opp i dem som ikke er med i konkurransen lenger.

«Ingen snakker om han som falt da Aksel Lund Svindal vant et utforrenn. Det å sitte på sykkelen er en del av sporten» argumenterte Kaggestad.

Han har naturligvis rett. Og det er derfor jeg sier at Nibali er en verdig Tour-vinner i kveld.

Men det er liksom ikke til å komme bort fra, jeg klarer ikke la det ligge: 2014-utgaven av Tour de France kommer til å huskes for dem som ikke ga ham konkurranse: Alberto Contador og Chris Froome, som veltet ut av rittet. Og Nairo Quintana, som ble spart til neste sommer av Movistar-ledelsen.

At Jean-Christophe Peraud kapret andreplassen, var morsomt. Å se 37-åringen, som tok sølv i terrengsykkel i Beijing-OL, gråte i ettermiddag, var sterkt.

Men for den store massen hjemme i Norge – de som ikke ser sykkel hele året (og dem er det flest av) – så er ikke den franske internkampen om en pallplass veldig «sexy». Fint for menigheten. Flott for rettighetshaver TV 2. Men der stopper det.

Og det er der vi har vært: Vi har på sett og vis klamret oss til et par poenger i håp om å skape spenning.

Sannheten er at sammenlagtkampen i Tour de France 2014 har vært et antiklimaks.

Kanskje hadde Nibali vunnet uansett. Han har produsert watt-tall som konkurrerer med de til Froome. Derfor er det trist at vi ble snytt for duellen.

Men se for dere følgende: Om snaut elleve måneder – 343 dager – så starter Tour de France i Utrecht. Der stiller både Contador, Froome, Nibali og Quintana på startstreken.

Jeg håper den ferske Tour-vinneren dropper planene om å sykle Giro d’Italia med vinnerambisjoner noen uker tidligere. Det er sjelden noen god oppskrift på suksess i Tour de France.

Twitter: @VGNettAnders

Kan vi stole på Nibali?

TOUR-LEDER: Her er Vincenzo Nibali på podiet i Tour de France tordag kveld. Da hadde han vunnet sin fjerde etappe i rittet i år. Foto: AP

TOUR-LEDER: Her er Vincenzo Nibali på podiet i Tour de France tordag kveld. Da hadde han vunnet sin fjerde etappe i rittet i år. Foto: AP

HAUTACAM (VG) Nok en gang lekte Vincenzo Nibali (29) seg oppover fjellsidene i Tour de France.

Det gikk et lite gisp gjennom pressesenteret her i Frankrike i ettermiddag: Nibali feide forbi Mikel Nieve oppover fjellsidene.

«Cyclisme à deux vitesses» kalte journalistene slike forestillinger på Lance Armstrongs tid. Det er ikke noe kompliment.

Man blir litt miljøskadet, paranoid om du vil, av å ha fulgt sykkelsporten tett i mange år. Dopingsakene har vært for mange. Løgnene har blitt for store.

Det er forsåvidt ikke synd på journalistene som utsettes for dette. Men det er synd på publikum og på rene ryttere som betaler prisen for andres juks. For det kastes et mistenkelig lys over dem også.

Er det dette Vincenzo Nibali opplever nå?

Det hjelper rett nok ikke at han kommer fra et land med enorme dopingproblemer, eller at han sykler for Astana. Der er den tidligere dopingtatte Alexandre Vinokourov toppsjef. Og historisk har laget har hatt flere koblinger til dopinglegen Michele Ferrari.

Men Nibali har aldri testet positivt. Og sett bort fra en løs påstand i 2009, så er han ikke koblet til en dopinglege heller.

Men han er jo så overlegen i årets Tour de France! argumenterer noen hardnakket.

Husk iallfall følgende: I 1996 var Bjarne Riis dopet opp til øreflippene. Han brukte da 34 minutter og 40 sekunder på å sykle dagens siste fjell, Hautacam.

I dag brukte Vincenzo Nibali angivelig 37 minutter og 20 sekunder på nøyaktig samme strekning.

Det gir ham bare den 26. raskeste klatringen opp Hautacam i sykkelhistorien, ifølge watt-guru @ammattipyöräily på Twitter. Se hele listen her.

Han har regnet ut at Nibali tråkket 6,09 watt per kilo kroppsvekt i dag. Dersom dette stemmer, så er det innenfor grensen av hva som regnet som «mulig» for et menneske uten doping.

Chris Froome skal angivelig ha notert seg for tall på mellom 6,3 og 6,5 watt per kilo på den åttende etappen i fjor, avhengig av målemetode.

Før Tour de France i 2009 antydet Lance Armstrong, som da påsto at han var ren, at han kunne vinne rittet om han fikk tallet opp på 6,5 watt per kilo. Dopinglegen hans, Michele Ferrari, avslørte i filmen «The Armstrong Lie» at Armstrong var som råest i 2005-utgaven av Tour de France.

Ferrari blåste ut i lufta på filmen, og gliste bredt:

– Vi vant Tour-en så lett som bare det, antydet han.

På sitt beste noterte amerikaneren tall opp mot syv watt per kilo kroppsvekt under en én kilometer lang klatre-test.

Men så finnes det motforestillinger igjen: Er målingene ett hundre prosent sammenliknbare? Har rittene blitt syklet på samme måte? Spilte været inn? Ga rytterne absolutt alt?

For som Neil Rogers, redaktør i Velonews, bemerker i kveld: Ingen ritt er like. Og man kan ikke konkludere basert på én klatring, mener han.

«Det finnes altfor mange faktorer til at tallmaterialet kan ha en virkelig mening» tvitret han.

Selv vil jeg trekke frem viktigheten av at Alberto Contador og Chris Froome ikke er med i årets ritt lenger. Dermed har Nibali i realiteten ingen reelle utfordrere.

Nibali er rett og slett overlegen. Fra før har han vunnet både Spania rundt og Italia rundt.

Han har seks pallplasseringer i Grand Tours. Nummer to på sammenlagtlista etter dagens etappe, Thibaut Pinot, har ingen. At Nibali er syv minutter bedre enn den franske helten er kanskje bare rett og rimelig.

Jeg snakket med den anerkjente dopingjournalisten Shane Stoke fra Cyclingtips her ved foten av Hautacam i kveld.

Iren sa følgende:

«Nibali matcher langt ifra den raskeste tiden opp Hautacam i historien. Men vi er i en fase der vi kanskje bør vente og se. Om Froome, Contador og Quintana hadde vært her, ville man hatt tre ryttere til der oppe. Det kan gjøre at det ser mer dominerende ut enn hva det faktisk er. Ingen av de andre, foruten Valverde, har vunnet en Grand Tour før. Det er vanskelig å si noe sikkert nå. Vi må la tiden gå sin gang, så får vi se».

Og:

«Husk at Nibali har vunnet Grand Tours tidligere. Jeg hadde vært mye mer bekymret om denne fyren dukket opp av ingenting».

La oss konkludere med følgende: Vincenzo Nibali har vært suveren i årets Tour de France. Og om tre dager vinner han rittet i Paris.

Da er det grunn til å hylle ham.

Så får heller tiden vise om det var feil å stole på italieneren.

@VGNettAnders

Journalist: – Who is Alexander Kristoff?

ETTER ETAPPEN: Her mottar Alexander Kristoff hyllest fra norske sykkelfans i Saint-Etienne torsdag kveld. Foto: Anders K. Christiansen, VG

ETTER ETAPPEN: Her mottar Alexander Kristoff hyllest fra norske sykkelfans i Saint-Etienne torsdag kveld. Foto: Anders K. Christiansen, VG

Alexander Kristoff har hatt en fantastisk vårsesong. Han har hamstret seirer, og toppet det hele i sykkelmonumentet Milan-Sanremo i mars.

For å sette det i perspektiv: Det er en bragd Thor Hushovd så inderlig ønsket seg på CV-en, men som sørlendingen aldri maktet i løpet av hele sin karriere.

I fjor endte Kristoff blant de ti beste i både Sanremo, Paris-Roubaix og Flandern rundt. Men likevel er det ikke alle – internasjonalt – som har sett hvilket enormt potensial nordmannen har.

Jeg sto ved siden av ham i pressesonen etter målgang i Frankrike i kveld. En av de utenlandske TV-journalistene stotret frem følgende i sitt spørsmål til etappevinneren:

– Who is Alexander Kristoff?

– I’m just Alexander Kristoff. What do you want to know? smilte en sliten 27-åringen i retur.

Et kvarter senere kom han ut av bussen hvor det avlegges dopingprøver. En ung sykkeltilskuer ropte febrilsk: «Joaquin! Joaquin!» i den tro at Kristoff var lagkamerat – og sammenlagtstjerne – Joaquin Rodriguez.

Ikke misforstå: Kristoff er i ferd med å vokse seg virkelig stor internasjonalt. Han har fått bra med omtale i internasjonale sykkelmagasiner denne våren.

GLAD: Kristoff idet han krysset mållinjen. Foto: AFP

GLAD: Kristoff idet han krysset mållinjen. Foto: AFP

Men ikke alle har sett hvilken kapasitet han er i ferd med å bygge, samme med trener Stein Ørn.

De to tenker langsiktig. Etter etappe to av årets Tour, den svært kuperte i England, hadde Kristoff falt av med fem kilometer igjen til mål. Forsøket var tappert, om ikke hasardiøst. Man kunne vært skuffet, siden han var så nær.

Men Ørn var henrykt. Han likte det tapre forsøket, fordi slikt er helt nødvendig dersom Kristoff skal utvikle seg videre som rytter.

På lang sikt, ikke i år.

Etter å ha dekket Tour de France siden 2006, har jeg vært heldig nok til å få med meg en rekke av Hushovds etappeseirer på nært hold. Begge de til Edvald Boasson Hagen også.

Det er sjelden jeg blir skikkelig nervøs før en slik sykkelfinale lenger. Men i dag var jeg det. Det dirret. Akkurat som i Geelong da Hushovd ble verdensmester i 2010.

Årsak: Bordet var så til de grader dekket idet finalen gikk. Jeg hadde allerede sagt det til NRKs journalist ved siden av meg: Dette vinner Kristoff.

Men spenningen var også der fordi øyeblikket for alltid vil bli stående der som en bauta i en utøvers karriere.

Den første seieren i Tour de France. Det er mulig Kristoff selv rangerer Sanremo høyere. Men hjemme i Norge er Tour-en så uendelig mye større, i alle fall for dem som ikke følger sykkelsporten tett gjennom hele året.

Kristoffs utvikling er fantastisk. Potensialet er enormt.

Og i kveld er lettelsen like stor. Minst.

Twitter: @VGNettAnders