«Hvorfor kaster du ikke ut eks-doperne, Brian Cookson?»

GAMLE HELTER: Alle disse har enten innrømmet dopingbruk, blitt avslørt som dopingmisbrukere - eller hjulpet andre med å dope seg. Øverst fra venstre: Alexandre Vinokourov, Bjarne Riis, Rolf Aldag og Brian Holm. Nede fra venstre: Eddy Merckx, Erik Zabel, Richard Virenque og Andrei Mikhailov. Foto: AP, AFP og VG

OBS! Les spørsmål-svar til UCI-president Brian Cookson lenger ned i denne bloggen.

PONFERRADA (VG) Alexandre Vinokourov, Bjarne Riis, Rolf Aldag, Brian Holm, Eddy Merckx, Erik Zabel, Richard Virenque og Andrej Mikhailov.

Fellestrekk: De er lagledere, eiere, leger, trenere eller TV-kommentatorer som fortsatt er tilknyttet sykkelsporten. Og de har en dopinghistorie på CV-en sin.

Og: De er ikke alene. Om du rusler rundt lagbussene før et helt ordinært sykkelløp i Europa, så ser du dem over alt. Eks-doperne. Mange sier gjerne «Er det ikke bare å kaste dem ut av sporten én gang for alle?». Det hadde naturligvis vært å foretrekke.

Noen problematiserer riktig nok det faktum at vi hadde stått tilbake med en sykkelsport ribbet for kompetanse. Men kanskje er det problemet lettere å reparere enn en idrettsgren ribbet for troverdighet.

UCI-SJEF: Brian Cookson svarte på spørsmål fra VG. Foto: AFP

UCI-SJEF: Brian Cookson svarte på spørsmål fra VG. Foto: AFP

Problemet er følgende: Sykkelsporten mangler en felles etisk retningslinje som alle støtter opp om.

Mange av de tidligere doperne har aldri pratet. De ønsker ikke å legge kortene på bordet – selv om vi vet hva som foregikk. Andre har lagt kortene på bordet, og gitt uttrykk for anger. Andre igjen, sier litt – men ikke alt. De verner om dopingvennene sine.

De ulike profflagene har også valgt ulike veier.

Noen gir stort sett blaffen i alt som heter åpenhet og gjennomsiktighet. Andre har meldt seg inn i antidoping-organsiasjonen MPCC, som blant annet legger føringer for legemiddelbruk ved sykdom i ritt. Men ikke alle har gjort det. Og dermed må ryttere som Chris Froome og Chris Horner forholde seg til ulike regler internt i sine lag når de blir syke og skadet under ritt. Den ene kan få en spesiell type behandling. Den andre får det ikke.

Og så har du lagene som sparker ut de som innrømmer dopingbruk i fortiden (Team Sky) – og de som henter dem inn igjen om vedkommende har vist de rette holdningene (Garmin).

Og da har jeg ikke engang vært innom den juridiske biten. For med hvilken lovgjemmel skal man kaste Bjarne Riis ut av sykkelsporten? Og hvordan forholder man seg til foreldelsesfristen, som ligger i dagens lovverk?

Et forvirrende landskap, sa du? Det synes faktisk presidenten i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) også. Jeg «gikk på» Brian Cookson i den spanske byen Ponferrada fredag ettermiddag.

Cookson har sittet ett år som UCI-president. I løpet av den tiden har han satt ned en uavhengig «truth and reconciliation commission», som kort fortalt skal grave i gammel dritt og få frem sannheten om hva som har foregått i sykkelsporten de siste par tiårene.

For ordens skyld: Jeg bruker navnet «sannhetskommisjon» i resten av denne bloggen. Det er ventet at kommisjonen kommer med sin rapport en gang i løpet av 2015. Hva utfallet blir, er det ingen som vet. Også UCI kan havne i trøbbel for sin tilknytning til Lance Armstrong på 2000-tallet.

Jeg stilte Cookson noen spørsmål da jeg møtte ham nylig. Under følger svarene han ga meg:

– Hvorfor kaster du ikke bare ut eks-doperne, Brian Cookson?

– Det er utfordrende. Vi har en regel som hindrer noen med en lengre dopingutestengelse fra å være involvert i ledelsen av sykkellag. Men regelen kom 1. juli 2011, og advokatene våre mente at tilbakevirkende kraft ville være vanskelig. Men jeg vil vi se på dette med friske øyne. Det vil være veldig vanskelig å kaste ut en stor gruppe mennesker, og fortsatt ha en bærekraftig sport. Jeg mener det sentrale er hvorvidt folk faktisk har bidratt med informasjon overfor sannhetskommisjonen.

– Men om intervjuobjektene ikke bidrar – hva da?

– Noe vil gå seg til over en periode på noen år, siden enkelte vil forsvinne av naturlige årsaker. Men i øyeblikket er situasjonen forvirrende: Noen lag har valgt én innfallsvinkel, mens andre har valgt en annen vei. Andre igjen, bryr seg overhodet ikke om problematikken i det hele tatt. Vi må finne en felles løsning rundt dette for å bygge opp tilliten til sporten igjen.

– Når jeg hører på deg, virker det vanskelig å kaste Bjarne Riis og Alexandre Vinokourov ut av sykkelsporten?

– Det er alltid vanskelig i et rettssamfunn å balansere behovet for anger med behovet for rettferdighet, ærlighet, og integritet. I alle dopingsaker har det blitt gjort vurderinger: David Millar har for eksempel erkjent at han gjorde noe galt og slåss nå mot dopingbruk. Og så er det andre som reagerer annerledes.

– Tenker du på Vinokourov?

– Jeg nevner ikke navn. Men det er enkelte som kvier seg. Og så har du dem som nekter plent. For å komme bort fra subjektive vurderinger, la oss se om vi kan etablere en mer objektiv prosess. Det vil nok fortsatt ligge vurderinger der. Men i dag har vi et forvirrende system. Vi har en regel, men den gjelder bare fra 1. juli 2011.

– Hvordan er det å se eks-dopere jobbe videre i sykkelsporten?

– Folk spør ofte «Hvorfor lar du deg avbilde med ham, når han har en fortid som doper?». Men det er helt umulig i sykkelsporten ikke å komme borti folk med en uønsket historie. Vi må erkjenne at noen angrer, og at de har betalt prisen for det de gjorde. Da prøver man å få dem inn i samfunnet igjen, som man gjør i det sivile liv. Folk ønsker at alt er svart-hvitt. Men resten av oss må leve i en mer pragmatisk verden.

– Det som irriterer folk, er vel de som ikke har betalt for jukset sitt og som nekter å prate. De tjener bare penger på fortiden sin?

– Ja, men det er vanskelig å ha en rasjonell sort-hvitt-vurdering av situasjonen. Vi må huske foreldelsesfristen på dopingsaker. Jeg kan ikke omgjøre historien og si at ting ikke skjedde. Men vi prøver å fornye UCI hva gjelder integritet og åpenhet, og å gi sykkelsporten troverdighet igjen. Vi er verdensledende på antidopingarbeid i øyeblikket.