Edvald vise seg frem

PÅ SITT BESTE: Her vinner Edvald Boasson Hagen sin første av totalt to Tour de France-seirer i 2011. Foto: Daniel Sannum Lauten, VG

PÅ SITT BESTE: Her vinner Edvald Boasson Hagen sin første av totalt to Tour de France-seirer i 2011. Foto: Daniel Sannum Lauten, VG

Så er katten er ute av sekken: Edvald Boasson Hagen (27) sykler for det lille prokontinentallaget MTN Qhubeka de neste to årene.

Det er et spennende valg. Og kanskje et smart valg. Iallfall dersom nordmannen griper muligheten som nå byr seg. Gjør han det motsatte, ved å fortsette å levere svært anonyme resultater, er det derimot grunn til bekymring.

Karrieren hans befinner seg omtrent der akkurat nå – på vippepunktet. Og noen ganger må man ta ett steg  tilbake, før man går  to steg frem.

I 2011 og 2012 hamstret han poeng i sykkelsporten. Fjoråret var derimot magert. Og i år har han ikke plukket ett eneste poeng.

Edvald Boasson Hagen er ikke typen som trenger en skandale á la Petter Northug for å våkne. Han gjør ikke den typen feil. Heldigvis.

Men folk jeg prater med i sykkel-Norge virker ganske enige om følgende: 27-åringen må også ta grep. Akkurat som Northug gjør i disse dager.

Og der kommer MTN Qhubeka inn i bildet. Dette er et lite sørafrikansk lag. Rytterne er ikke veldig profilerte. Laget er på nivå to i sykkelsirkuset og trenger derfor invitasjoner til store ritt som Paris-Roubaix, Flandern rundt og Tour de France.

Men det vil de få med store sykkelnavn i stallen. På det nivået befinner fortsatt Edvald Boasson Hagen seg. Han har et navn.

Og vær klar over følgende: Ingen i sykkelverden er i tvil om nordmannens potensial. Kapasiteten er enorm dersom han kommer seg opp på det nivået han holdt for to-tre år siden.

Norske kilder jeg har pratet med, har vært redde for at hjelperytterrollen i Sky kan ha gjort noe mentalt med «killer-instinktet» til Boasson Hagen. Over tid er det lett å falle tilbake og være fornøyd, i stedet for å være på hugget på egne vegne, blir det sagt.

Andre har fryktet at oppholdet i Team Sky, hvor han har vært i fem år, etter hvert har gått over til å bli sett på som en mer regulær jobb – der lønna på drøyt 15 millioner kroner var behagelig bra.

To sentrale personer i sykkel-Norge har også, uavhengig av hverandre, pekt på at Boasson Hagens sportslige nedtur startet omtrent i det øyeblikket han brøt med sin mangeårige personlige trener, Fredrik Mohn. Mohn jobber nå istedet med Kristoffer Skjerping, som vant en etappe i Tour de l’Avenir (ofte kalt «ungdommens Tour de France») for tre dager siden.

Jeg vet ikke.

Men dersom noen av disse spekulasjonene – og teoriene – stemmer, så er MTN Qhubeka et spennende valg. For her kan ikke Boasson Hagen gjemme seg bort: Han kommer til å bli satset på. Det kommer til å være forventninger til ham.

Jeg hører rykter om at Tyler Farrar også kan være på vei til MTN Qhubeka. Det er også et profilert navn, men samtidig en rytter som ikke har levert varene på flere sesonger. Fra før har laget en rytter som Gerald Ciolek, som vant Milan-Sanremo i fjor.

Men Edvald Boasson Hagen kommer uansett til å bli blant lagets mest profilerte ryttere. Han er mannen som skal levere, og gi sørafrikanerne en seier i ny og ne.

Jeg både håper og tror at 27-åringen griper sjansen.

For ingen bør tvile på nordmannen. Dersom han selv vil.

Twitter: @VGNettAnders

Gratulerer, Nibali – men…

TOUR-VINNER: Her er Vincenzo Nibali på toppen av podiet i Frankrike lørdag kveld. I morgen venter en ren gjennomkjøring inn til Paris. Foto: AFP

TOUR-VINNER: Her er Vincenzo Nibali på toppen av podiet i Frankrike lørdag kveld. I morgen venter en ren gjennomkjøring inn til Paris. Foto: AFP

PERIGUEUX (VG) Vincenzo Nibali (29) hadde stålkontroll. Mannen fra Sicilia er en verdig vinner av årets Tour de France.

Det kan knapt sies å være noen nyhet, men Nibali sykler altså inn i Paris i gul ledertrøye i morgen. Han er den sjette i historien til å vinne Spania rundt, Italia rundt – og nå Frankrike rundt.

Når jeg sier at det ikke er noen nyhet, så er det fordi «alle» har sett hvor dette bar: Tour de France var i realiteten avgjort halvveis inn i Alpene.

Det begynner å bli lenge siden.

Og på det tidspunktet var vi knapt i gang. Så suveren har faktisk Vincenzo Nibali vært.

Derfor har det vært smått krampaktig når vi stadig vekk på TV har fått høre at «Det er ikke over før vi er i Paris, alle kan ha en dårlig dag».

Glem det. Stopp tøvet. Nibali kunne hatt to dårlige dager. Han hadde vunnet dette likevel.

Tok han i det hele tatt ut alt han hadde i motoren? Var det nødvendig?

Etter den siste etappen i Pyreneene, så sa han faktisk nei: Han hadde mer å gå på.

Så stor er forskjellen fra italieneren og ned til et par franskmenn som gråter over å ende på podiet i Paris. Hvilket i seg selv er både imponerende, morsomt og fortjent. Men det sier noe om hvem som ikke er her.

Jeg snakket med TV 2s Johan Kaggestad på toppen av fjell i Pyreneene for et par dager siden. Johan er en klok mann. Han trakk frem det faktum at man ikke bør henge seg opp i dem som ikke er med i konkurransen lenger.

«Ingen snakker om han som falt da Aksel Lund Svindal vant et utforrenn. Det å sitte på sykkelen er en del av sporten» argumenterte Kaggestad.

Han har naturligvis rett. Og det er derfor jeg sier at Nibali er en verdig Tour-vinner i kveld.

Men det er liksom ikke til å komme bort fra, jeg klarer ikke la det ligge: 2014-utgaven av Tour de France kommer til å huskes for dem som ikke ga ham konkurranse: Alberto Contador og Chris Froome, som veltet ut av rittet. Og Nairo Quintana, som ble spart til neste sommer av Movistar-ledelsen.

At Jean-Christophe Peraud kapret andreplassen, var morsomt. Å se 37-åringen, som tok sølv i terrengsykkel i Beijing-OL, gråte i ettermiddag, var sterkt.

Men for den store massen hjemme i Norge – de som ikke ser sykkel hele året (og dem er det flest av) – så er ikke den franske internkampen om en pallplass veldig «sexy». Fint for menigheten. Flott for rettighetshaver TV 2. Men der stopper det.

Og det er der vi har vært: Vi har på sett og vis klamret oss til et par poenger i håp om å skape spenning.

Sannheten er at sammenlagtkampen i Tour de France 2014 har vært et antiklimaks.

Kanskje hadde Nibali vunnet uansett. Han har produsert watt-tall som konkurrerer med de til Froome. Derfor er det trist at vi ble snytt for duellen.

Men se for dere følgende: Om snaut elleve måneder – 343 dager – så starter Tour de France i Utrecht. Der stiller både Contador, Froome, Nibali og Quintana på startstreken.

Jeg håper den ferske Tour-vinneren dropper planene om å sykle Giro d’Italia med vinnerambisjoner noen uker tidligere. Det er sjelden noen god oppskrift på suksess i Tour de France.

Twitter: @VGNettAnders

Kan vi stole på Nibali?

TOUR-LEDER: Her er Vincenzo Nibali på podiet i Tour de France tordag kveld. Da hadde han vunnet sin fjerde etappe i rittet i år. Foto: AP

TOUR-LEDER: Her er Vincenzo Nibali på podiet i Tour de France tordag kveld. Da hadde han vunnet sin fjerde etappe i rittet i år. Foto: AP

HAUTACAM (VG) Nok en gang lekte Vincenzo Nibali (29) seg oppover fjellsidene i Tour de France.

Det gikk et lite gisp gjennom pressesenteret her i Frankrike i ettermiddag: Nibali feide forbi Mikel Nieve oppover fjellsidene.

«Cyclisme à deux vitesses» kalte journalistene slike forestillinger på Lance Armstrongs tid. Det er ikke noe kompliment.

Man blir litt miljøskadet, paranoid om du vil, av å ha fulgt sykkelsporten tett i mange år. Dopingsakene har vært for mange. Løgnene har blitt for store.

Det er forsåvidt ikke synd på journalistene som utsettes for dette. Men det er synd på publikum og på rene ryttere som betaler prisen for andres juks. For det kastes et mistenkelig lys over dem også.

Er det dette Vincenzo Nibali opplever nå?

Det hjelper rett nok ikke at han kommer fra et land med enorme dopingproblemer, eller at han sykler for Astana. Der er den tidligere dopingtatte Alexandre Vinokourov toppsjef. Og historisk har laget har hatt flere koblinger til dopinglegen Michele Ferrari.

Men Nibali har aldri testet positivt. Og sett bort fra en løs påstand i 2009, så er han ikke koblet til en dopinglege heller.

Men han er jo så overlegen i årets Tour de France! argumenterer noen hardnakket.

Husk iallfall følgende: I 1996 var Bjarne Riis dopet opp til øreflippene. Han brukte da 34 minutter og 40 sekunder på å sykle dagens siste fjell, Hautacam.

I dag brukte Vincenzo Nibali angivelig 37 minutter og 20 sekunder på nøyaktig samme strekning.

Det gir ham bare den 26. raskeste klatringen opp Hautacam i sykkelhistorien, ifølge watt-guru @ammattipyöräily på Twitter. Se hele listen her.

Han har regnet ut at Nibali tråkket 6,09 watt per kilo kroppsvekt i dag. Dersom dette stemmer, så er det innenfor grensen av hva som regnet som «mulig» for et menneske uten doping.

Chris Froome skal angivelig ha notert seg for tall på mellom 6,3 og 6,5 watt per kilo på den åttende etappen i fjor, avhengig av målemetode.

Før Tour de France i 2009 antydet Lance Armstrong, som da påsto at han var ren, at han kunne vinne rittet om han fikk tallet opp på 6,5 watt per kilo. Dopinglegen hans, Michele Ferrari, avslørte i filmen «The Armstrong Lie» at Armstrong var som råest i 2005-utgaven av Tour de France.

Ferrari blåste ut i lufta på filmen, og gliste bredt:

– Vi vant Tour-en så lett som bare det, antydet han.

På sitt beste noterte amerikaneren tall opp mot syv watt per kilo kroppsvekt under en én kilometer lang klatre-test.

Men så finnes det motforestillinger igjen: Er målingene ett hundre prosent sammenliknbare? Har rittene blitt syklet på samme måte? Spilte været inn? Ga rytterne absolutt alt?

For som Neil Rogers, redaktør i Velonews, bemerker i kveld: Ingen ritt er like. Og man kan ikke konkludere basert på én klatring, mener han.

«Det finnes altfor mange faktorer til at tallmaterialet kan ha en virkelig mening» tvitret han.

Selv vil jeg trekke frem viktigheten av at Alberto Contador og Chris Froome ikke er med i årets ritt lenger. Dermed har Nibali i realiteten ingen reelle utfordrere.

Nibali er rett og slett overlegen. Fra før har han vunnet både Spania rundt og Italia rundt.

Han har seks pallplasseringer i Grand Tours. Nummer to på sammenlagtlista etter dagens etappe, Thibaut Pinot, har ingen. At Nibali er syv minutter bedre enn den franske helten er kanskje bare rett og rimelig.

Jeg snakket med den anerkjente dopingjournalisten Shane Stoke fra Cyclingtips her ved foten av Hautacam i kveld.

Iren sa følgende:

«Nibali matcher langt ifra den raskeste tiden opp Hautacam i historien. Men vi er i en fase der vi kanskje bør vente og se. Om Froome, Contador og Quintana hadde vært her, ville man hatt tre ryttere til der oppe. Det kan gjøre at det ser mer dominerende ut enn hva det faktisk er. Ingen av de andre, foruten Valverde, har vunnet en Grand Tour før. Det er vanskelig å si noe sikkert nå. Vi må la tiden gå sin gang, så får vi se».

Og:

«Husk at Nibali har vunnet Grand Tours tidligere. Jeg hadde vært mye mer bekymret om denne fyren dukket opp av ingenting».

La oss konkludere med følgende: Vincenzo Nibali har vært suveren i årets Tour de France. Og om tre dager vinner han rittet i Paris.

Da er det grunn til å hylle ham.

Så får heller tiden vise om det var feil å stole på italieneren.

@VGNettAnders

Journalist: – Who is Alexander Kristoff?

ETTER ETAPPEN: Her mottar Alexander Kristoff hyllest fra norske sykkelfans i Saint-Etienne torsdag kveld. Foto: Anders K. Christiansen, VG

ETTER ETAPPEN: Her mottar Alexander Kristoff hyllest fra norske sykkelfans i Saint-Etienne torsdag kveld. Foto: Anders K. Christiansen, VG

Alexander Kristoff har hatt en fantastisk vårsesong. Han har hamstret seirer, og toppet det hele i sykkelmonumentet Milan-Sanremo i mars.

For å sette det i perspektiv: Det er en bragd Thor Hushovd så inderlig ønsket seg på CV-en, men som sørlendingen aldri maktet i løpet av hele sin karriere.

I fjor endte Kristoff blant de ti beste i både Sanremo, Paris-Roubaix og Flandern rundt. Men likevel er det ikke alle – internasjonalt – som har sett hvilket enormt potensial nordmannen har.

Jeg sto ved siden av ham i pressesonen etter målgang i Frankrike i kveld. En av de utenlandske TV-journalistene stotret frem følgende i sitt spørsmål til etappevinneren:

– Who is Alexander Kristoff?

– I’m just Alexander Kristoff. What do you want to know? smilte en sliten 27-åringen i retur.

Et kvarter senere kom han ut av bussen hvor det avlegges dopingprøver. En ung sykkeltilskuer ropte febrilsk: «Joaquin! Joaquin!» i den tro at Kristoff var lagkamerat – og sammenlagtstjerne – Joaquin Rodriguez.

Ikke misforstå: Kristoff er i ferd med å vokse seg virkelig stor internasjonalt. Han har fått bra med omtale i internasjonale sykkelmagasiner denne våren.

GLAD: Kristoff idet han krysset mållinjen. Foto: AFP

GLAD: Kristoff idet han krysset mållinjen. Foto: AFP

Men ikke alle har sett hvilken kapasitet han er i ferd med å bygge, samme med trener Stein Ørn.

De to tenker langsiktig. Etter etappe to av årets Tour, den svært kuperte i England, hadde Kristoff falt av med fem kilometer igjen til mål. Forsøket var tappert, om ikke hasardiøst. Man kunne vært skuffet, siden han var så nær.

Men Ørn var henrykt. Han likte det tapre forsøket, fordi slikt er helt nødvendig dersom Kristoff skal utvikle seg videre som rytter.

På lang sikt, ikke i år.

Etter å ha dekket Tour de France siden 2006, har jeg vært heldig nok til å få med meg en rekke av Hushovds etappeseirer på nært hold. Begge de til Edvald Boasson Hagen også.

Det er sjelden jeg blir skikkelig nervøs før en slik sykkelfinale lenger. Men i dag var jeg det. Det dirret. Akkurat som i Geelong da Hushovd ble verdensmester i 2010.

Årsak: Bordet var så til de grader dekket idet finalen gikk. Jeg hadde allerede sagt det til NRKs journalist ved siden av meg: Dette vinner Kristoff.

Men spenningen var også der fordi øyeblikket for alltid vil bli stående der som en bauta i en utøvers karriere.

Den første seieren i Tour de France. Det er mulig Kristoff selv rangerer Sanremo høyere. Men hjemme i Norge er Tour-en så uendelig mye større, i alle fall for dem som ikke følger sykkelsporten tett gjennom hele året.

Kristoffs utvikling er fantastisk. Potensialet er enormt.

Og i kveld er lettelsen like stor. Minst.

Twitter: @VGNettAnders

Er Hushovd ferdig?

- HAR IKKE SETT ANDRE DOPE SEG: Det sier Thor Hushovd onsdag. Her er han i Danmark i 2011. Foto: Bjørn S. Delebekk

HVOR GÅR VEIEN VIDERE? Thor Hushovd er i tenkeboksen om hva han gjør etter kommende sesong, når BMC-kontrakten utløper.

Dette spørsmålet har jeg fått mange ganger i sosiale settinger de siste tre årene. Nordmenn elsker Tour de France-rytteren Thor Hushovd. Men troen på sørlendingen har sunket i løpet av årene i BMC-laget.

Tirsdag kom nyheten om at Hushovd trekker seg fra Criterium du Dauphiné etter bare tre etapper. Tour de France kan han bare glemme, innrømmer han.

At han velger å hoppe av Dauphiné, er smått alarmerende. Da har vi å gjøre med noe annet enn en liten formdupp.

«Det er åpenbart noe galt med meg» sa Hushovd etter å ha kommet i mål tirsdag. Samtidig gikk han langt i å erkjenne at han ikke er i form til å kunne hjelpe sine egne lagkamerater videre i det franske rittet.

Det vitner slett ikke om illojalitet, men tvert imot om hvor alvorlig Hushovd tar det som nå har skjedd.

Spørsmålet jeg stiller meg er: Hvor lenge orker han dette? Hvor mange slag i ansiktet tåler motivasjonen hans?

For vær ikke i tvil: Det han opplever nå, er mentalt tøft. Først og fremst fordi han sliter med å forstå hva som skjer med hans egen kropp. Han har ikke noe godt svar på hvorfor stabiliteten er fraværende, og hvorfor kroppen ikke lystrer.

36-åringen var råsterk i Paris-Roubaix i april. En revansje, kalte undertegnede innsatsen hans. Men i dag, tidlig i juni, streiket altså kroppen på nytt.

Thor Hushovd fortjener en opptur. Og jeg håper inderlig at han fortsetter. Men jeg tar det ikke for gitt.

Det avgjørende blir trolig hvorvidt han får svar på hva som er galt. Uten et tydelig signal fra kroppen, et helsemessig svar, kan det være «game over».

Da jeg møtte Hushovd før Paris-Roubaix i april, sa han at det var helt åpent om han ville fortsette i BMC, ta et par år til i et annet lag, eller si stopp ved sesongslutt.

Flere år i BMC blir det definitivt ikke. Så gjenstår det å se om Hushovd er motivert til å gå ned mange millioner i lønn, og samtidig bruke store deler av året på sjarmløse motorveihoteller rundt om i Europa. Håpet om et skikkelig comeback, en solid revansj, er gulroten.

Tinkoff Saxo-laget til eksentriske Oleg Tinkov og Bjarne Riis er ett alternativ, fikk vi høre i dag. Samtidig er det et faktum at Hushovd har tjent nok penger til at han kan leve et fint liv i Sør-Frankrike med familien sin, uten å være avhengig av rubelmillionene til Oleg Tinkov.

Sveitsiske IAM, hvor Hushovd-eleven Sondre Holst Enger skal sykle, virker på meg som et mer fornuftig stoppested.

Men hva som skjer, er altså et vidåpent spørsmål: Thor Hushovd sykler nemlig ikke sykkelritt for være listefyll. Sørlendingen vil være med på å prege sykkelritt.

Enkelte eksperter har bemerket at Hushovd «alltid» er i god form i juli, og at BMC derfor burde tatt ham med til Tour de France.

Gyldigheten på det argumentet gikk i mine øyne ut på dato i samme øyeblikk som Hushovd pådro seg en lei virussykdom en gang i 2012. Sykdommen markerer et tydelig skille i 36-åringens karriere. Den er en irriterende, rød linje som for alltid vil stå der på CV-en hans.

Før sykdommen var Hushovd verdensmester, Roubaix-favoritt og ti ganger etappevinner i Tour de France.

Etterpå har han slitt med å få kroppen til å levere varene over tid. Han har vunnet i Kina, Polen og Nord-Norge. Det siste, Arctic Race, var riktig nok et fantastisk flott sykkelritt – men slett ikke Tour de France.

At BMC ikke ønsker å forlenge kontrakten etter å ha brukt mellom 40 og 50 millioner kroner i lønn på en rytter som har slitt med sykdom og skader, kan ikke overraske noen.

Tirsdag kveld er spørsmålene derimot følgende:

* Får han svar på hvorfor kroppen med ujevne mellomrom går ut i streik?
* Er det risikosport å signere nordmannen foran kommende sesong?

Twitter: @VGNettAnders

Er Edvalds Tour-håp ute?

TOUR-JA ELLER TOUR-NEI? Edvald Boasson Hagen, her under Tour of Norway i 2012, kjemper for å komme til sommerens Tour de France. Foto: Daniel Sannum Lauten

TOUR-JA ELLER TOUR-NEI? Edvald Boasson Hagen, her under Tour of Norway i 2012, kjemper for å komme til sommerens Tour de France. Foto: Daniel Sannum Lauten

I går kveld offentliggjorde Team Sky troppene til Criterium du Dauphiné og Sveits rundt. Der var ikke Edvald Boasson Hagen å finne. «Ikke gode nyheter» skriver TV 2 på sine nettsider.

Uttaket bør imidlertid ikke være overraskende: Allerede da nordmannen hoppet ut av Giro d’Italia nylig, ble det kjent at hans neste ritt ville være Route du Sud senere i juni.

Så kan man likevel være enig i at en plass rundt Sky-kaptein Chris Froome i Criterium du Dauphiné hadde vært å foretrekke, dersom kroppen hadde tålt belastningen.

For vær klar over følgende:

I fjor fikk samtlige av Froomes syv hjelpere i «Dauphiné» plass på Team Skys Tour de France-lag noen uker senere. Dersom det samme skjer i år, betyr det at laget bare har én ledig plass, siden det i Tour de France sykles med ni ryttere på laget.

SKY-NØTT: Bradley Wiggins har et trøblete forhold til kaptein Chris Froome. Foto: AFP

SKY-NØTT: Bradley Wiggins har et trøblete forhold til kaptein Chris Froome. Foto: AFP

I går sa lagsjef Dave Brailsford rett nok at bruttotroppen til Tour de France vil tas ut basert på både Dauphiné, Sveits rundt og Route de Sud. I så fall lever håpet for Edvald Boasson Hagen.

Skepsis

Men mange er skeptiske på vegne av nordmannen hva gjelder Tour-sjanser – meg selv inkludert.

Nå trenger det ikke bety all verdens at han sykler på utgående kontrakt, men han virker ikke lenger å ha besitte «killerinstinktet» vi så tidligere i karrieren.

Jeg synes manager Birger Hungerholdt var befriende ærlig da jeg pratet med ham i april:

«Hadde han kjørt bedre, hadde han vært selvskreven kaptein i alle klassikerne han har kjørt. Men han har ikke levert. Det står på Edvald, ikke laget».

Selv om jeg deler pessimismen til Mads Kaggestad, så håper jeg i det lengste at Boasson Hagen får tillit i årets Tour de France. Jeg er i så fall skråsikker på at han kommer til å gjøre en solid jobb for kaptein Chris Froome.

For absolutt all erfaring tilsier følgende: Edvald er til å stole på.

Årets nøtt: Wiggins

Team Sky har imidlertid større utfordringer enn tilfellet Edvald Boasson Hagen. Bradley Wiggins er i ferd med å bli en lei nøtt for Dave Brailsford.

REGJERENDE TOUR-MESTER: Chris Froome. Foto: Daniel Sannum Lauten

REGJERENDE TOUR-MESTER: Chris Froome. Foto: Daniel Sannum Lauten

I fjor «slapp» Team Sky å vrake Tour-vinneren fra 2012 siden Wiggins slet med en skade. I år derimot, har «Wiggo» vært i god form, vunnet California rundt – og sagt at han vil sykle Tour de France som hjelperytter for Chris Froome.

Problemet er bare følgende: De to virker ikke å tåle trynet på hverandre. Og i sykkel generelt, og i en Grand Tour spesielt, er tillit og offervilje fullstendig avgjørende.

Om vi ser bort fra VM, så har ikke Sky-«kompisene» Chris Froome og Bradley Wiggins har syklet sammen siden Tour of Oman i februar 2013.

Tilfeldig? Ja, sier Team Sky. Aldri verden, sier resten av sykkelverden.

Det er bare dager siden Chris Froome ga ut en selvbiografi. Der forteller han åpent om frustrasjonen han følte under Tour de France i 2012, da han åpenbart var i kanonform og rykket ifra en tungpustet kaptein Wiggins opp en fjellside midtveis i Tour de France.

Sykler ulike ritt

Sykkelverden, og Team Sky-ledelsen – og Wiggins – trodde knapt sine egne øyne. Men i Froome boblet det. Han hadde mye i kroppen som aldri kom ut det året. Og da han omsider ble nummer to i Tour de France, bak sin egen kaptein, var det trolig med en viss bismak.

For kunne han ikke vunnet selv?

Episoden under den 11. etappen har preget forholdet mellom Froome og Wiggins de siste to årene. Gnisningene har vært åpenbare.

Faktum er likevel følgende: Mens «Wiggo» var sjef i 2012, er Froome ubestridt Tour-leder i Team Sky nå. Fjorårets seier sørget for det.

Jeg har deltatt på pressemøter med begge, og rent personlig fremstår duoen som natt og dag. Chris Froome er stille, korrekt og høflig. Han svarer sindig, og viser forståelse for spørsmål om doping – fortiden i sykkelsporten tatt i betraktning.

Bradley Wiggins derimot, er en vulkan. Han kan sitte rolig tilbakelent og la banneordene flomme ut av munnen i en helt vanlig samtale om sin egen form. Og han kan eksplodere av gjentatte spørsmål om doping og andre ubehagelige temaer.

Ærligheten er befriende for oss journalister. Men trolig mer slitsom for de som skal styre PR-maskerineriet i det britiske sykkellaget.

Wiggins kan utvilsomt gjøre en formidabel jobb som hjelperytter under årets Tour. Og han kan være en bunnsolid «plan B» dersom Froome snubler underveis i rittet.

Men spørsmålet er like fullt: Tør Team Sky plassere de to på samme lag i juli?

Jeg hadde ikke gjort det. Aldri verden.

Twitter: @VGNettAnders

Hushovds søte revansj

I MÅL: Her er Thor Hushovd etter målgang i Roubaix søndag ettermiddag. Foto: Daniel Sannum Lauten, Scanpix

I MÅL: Her er Thor Hushovd etter målgang i Roubaix søndag ettermiddag. Foto: Daniel Sannum Lauten, Scanpix

Han ble nummer 19 i årets Paris-Roubaix. På papiret er det tynn suppe for Thor Hushovd. Han har alltid hatt ambisjoner om å vinne det prestisjefylte rittet.

I sykkelsporten er det likevel slik at ethvert resultat har en egen liten historie.

Og det Hushovd viste frem søndag ettermiddag, var lovende takter.

Han brukte ord som «bittert» og «resultatmessig ikke godt nok» etter å ha kommet i mål. Et par meter unna meg sto 36-åringen og harket støv, mens ansiktet var tre knepp brunere enn vanlig. All sanden vitnet om en kraftprøve av de helt sjeldne.

Men selv om Hushovd var skuffet over resultatet, skinte det gjennom at han også var lettet. Fordi kroppen fungerte bra – og tidvis bedre enn bra – i årets hardeste éndagsritt.

Det er én ting å vinne en etappe i Tour of Beijing eller Arctic Race. Men det er noe helt annet å prestere i Paris-Roubaix.

Signalet som ble sendt til BMC-ledelsen, og fremtidige arbeidsgivere, må ha vært uhyre viktig.

Og om vi ser litt bak resultatet, var det nettopp det Hushovd gjorde: Han sendte et signal.

Han var ikke BMCs kaptein, men ble i stedet bedt om å angripe. Det gjorde han med fem-seks mil igjen til Roubaix. Oppgaven var beinhard, nesten umulig, med kanoner som Peter Sagan og Fabian Cancellara halsende bak.

Og selv om det ikke gikk helt inn, så var totalinntrykket solid. Hushovd pustet ikke gjennom «et sugerør», som for en uke siden i Flandern rundt.

Det som skjedde da skal ha vært et skikkelig slag i ansiktet hans. 36-åringen måtte jobbe mentalt med seg selv igjen foran Roubaix. Da må det føles godt å vise seg frem som han gjorde søndag ettermiddag.

Vise at han fortsatt kan. At han ikke er for gammel, for syk, eller i for dårlig form. Jeg blir ikke lenger overrasket om Thor Hushovd kjemper helt i toppen av dette rittet om nøyaktig ett år. Og jeg må ærlig innrømme at jeg har  vært litt usikker.

Bytter trolig lag

Om det skulle skje, så blir det spennende å se hvem han sykler for. Sørlendingen har indikert at han ser for seg et par år til på sykkelen, selv om han ikke ville garantere noe som helst da jeg møtte ham på fredag.

Tiden i BMC går – tror «alle» – mot slutten. Samarbeidet forlenges neppe ved sesongslutt, sies det på ryktebørsen.

Spør du journalister som dekket Paris-Roubaix i helgen, vil mange trekke navnet «IAM» opp av hatten. Det er naturligvis bare spekulasjoner, for Hushovd selv har ikke gitt uttrykk for noe som helst. Han skal sykle sesongen ut for BMC – med stil, uten å snakke om fremtiden.

Men IAM er et spennende rykte. For det første ledes laget av franskmannen Serge Beucherie. Han var også Hushovds sjef i Credit Agricole, og han har samarbeidet tett med trener Atle Kvålsvoll.

Til sommeren tar det norske stortalentet Sondre Holst Enger fatt på sin proffkarriere – i nettopp IAM. Holst Enger sykler i dag for Hushovds norske klubb, Team Sparebanken Sør. Der får han veiledning av både Hushovd og nevnte Kvålsvoll.

At IAM er en prokontinentalklubb, på nest øverste nivå, trenger ikke bety stort: Hushovd trivdes angivelig svært godt i Cervelo TestTeam. Det var et lag på tilsvarende nivå.

Hushovd er populær i Frankrike, og har tilsynelatende en høy stjerne internt i den mektige Tour-arrangøren ASO. Det kan bety mye når IAM trenger invitasjon til noen av verdens største sykkelritt, siden de ikke er et såkalt World Tour-lag.

Hvor Thor Hushovd sykler neste år, forblir et åpent spørsmål. Han fremstår fortsatt mer ustabil enn i glansdagene. Men at han har mer å gi, er udiskutabelt.

Det viste han for alt og alle søndag ettermiddag.

Twitter: @VGNettAnders

Kristoff klarte det Hushovd har forsøkt på i årevis

PÅ TOPPEN: Alexander Kristoff strekker armer, pokal og blomster i været etter å ha vunnet Milano-Sanremo. Til venstre står en noe skuffet Fabian Cancellara. Til høyre Skys Ben Swift. Foto: Jean Christophe Magnenet, Afp

PÅ TOPPEN: Alexander Kristoff strekker armer, pokal og blomster i været etter å ha vunnet Milano-Sanremo. Til venstre står en noe skuffet Fabian Cancellara. Til høyre Skys Ben Swift. Foto: Jean Christophe Magnenet, Afp

En godt brukt klisjé i sportsverden etter store, norske prestasjoner i idretter vi ikke pleier å dominere, er «Jeg tror ikke nordmenn forstår hvor stort dette er».

Da er det gledelig å registrere at sykkelsporten heldigvis har blitt såpass stor her til lands de siste femten årene, at søndagens prestasjon av Alexander Kristoff vekker oppsikt.

Fordi vi forstår hva dette handler om.

Thor Hushovd har forsøkt i en årrekke uten å lykkes. Men i ettermiddag ble altså Kristoff første norske vinner av et såkalt «monument» noensinne.

Både Hushovd og Edvald Boasson Hagen har vunnet en semiklassiker som Gent-Wevelgem. Men et monument er likevel noe helt annet. Begrepet brukes om de fem største endagsrittene i løpet av en sesong: Milan-Sanremo, Flandern rundt, Paris-Roubaix, Liege-Bastogne-Liege og Lombardiet rundt.

Og der står altså Alexander Kristoff nå som vinner – i en alder av 26 år. Bare Thor Hushovds VM-seier i 2010 er større enn søndagens norske sykkeltriumf.

Hushovd maktet ikke å henge med helt inn til finalen i årets lengste endagsritt. Boasson Hagen ble seigpint ut av rittet med under milen igjen til målstreken i Sanremo.

I stedet tok Lars Petter Nordhaug (Belkin) affære. Vestfoldingen forsøkte først et rykk opp Poggio, den siste stigningen før mål, men ble hindret og måtte smøre seg med tålmodighet. Deretter forsøkte han igjen, vel vitende om at han er sjanseløs i en spurt.

Forsøket var hederlig, selv om det kjapt var klart at «Lappe» var sjanseløs. Belkin-rytteren viste likevel styrke etter snaut 300 kilometer på sykkelen i et ufyselig vær. Og det lover bra for resten av sykkelvåren: For Nordhaugs favorittløp er fortsatt et stykke unna på rittkalenderen.

Kristoff nevnte lagkamerat Luca Paolini med god grunn i seiersintervjuet. Paolini var angrepskortet til Katjusja i dag, men virket tom for krefter da han skulle spilles ut på slutten av løpet. Da påtok han seg heller oppgaven med å holde Kristoff fremst i feltet i kilometerne før målgang.

Og da Paolini var ferdig, viste nordmannen seg som iskald, råsterk – og en verdig vinner.

Nå venter mektige Flandern rundt og Paris-Roubaix – to nye monumenter – de neste ukene. Alexander Kristoff endte blant de ti beste i begge rittene i fjor.

Kjemper han mot de aller beste på nytt, er det nesten så jeg ikke klarer å dy meg: «Jeg tror ikke nordmenn forstår hvor stort dette er».

Twitter: @VGNettAnders

Armstrong gikk på mulig millionsmell i natt

Lenke


Se Armstrong lyve under ed i retten i 2005/2006 her.

Lance Armstrong (42) fikk én god og én dårlig nyhet sent i går kveld, norsk tid. Den ene var ventet. Den andre kan komme til å koste ham dyrt.

Han vant saken mot en gjeng sportsdrikkjøpere som følte seg lurt av en TV-reklame de så for mange år siden.

Men han tapte en potensielt langt mer skadelig rettstvist mot forsikringsselskapet SCA. Den har et mulig skadeomfang på rundt 70 millioner kroner. Det er mye selv for Lance Armstrong.

Hvor mye 42-åringen faktisk er god for, er usikkert. Selv har han antydet at det slett ikke er så mye som 600 millioner kroner, som lenge ble påstått i media. Noen av USAs dyreste advokater har jobbet i måneder og år, og krever sitt.

KAN TJENE PÅ SAKENI: Floyd Landis fortalte sannheten. Det kan han tjene fett på, tross egen dopingfortid. Foto: AP

KAN TJENE PÅ SAKENI: Floyd Landis fortalte sannheten. Det kan han tjene fett på, tross egen dopingfortid. Foto: AP

Samtidig har inntektene tørket inn – og foran seg har han rettssaker som truer med å slå han konkurs.

Senest i natt skjedde det altså noe: I 2002, 2003 og 2004 fikk Tour de France-vinner Armstrong utbetalt 30 millioner kroner i seiersbonuser fra SCA. Året etter kom påstandene om doping opp i den franske boken LA Confidential – og SCA krevde pengene tilbake. Selskapet tapte rett nok så det sang, og måtte i stedet punge ut ytterliggere 15 millioner til Armstrong i erstatning.

45 millioner i minus altså. Selv om flere vitner under ed sa at Armstrong hadde innrømmet dopingbruk.

42-åringen måtte selv vitne under ed. Der løy han rått, og nektet hardnakket for at han noen gang hadde jukset seg til topps.

Etter rettssaken i 2005 skrev SCA under på at de ikke kunne gjenåpne saken en gang i fremtiden. Men gjett hva: Den avgjørelsen svei fryktelig da Lance Armstrong la kortene på bordet foran Oprah Winfrey i fjor.

SCA krever nå 70 millioner kroner av sin gamle kunde. Armstrongs svindyre advokater viste til avtalen om at saken ikke kunne tas opp på nytt. Men i natt ble ikke amerikaneren hørt: En dommer avviste kravet om å skrote saken, som nå kommer opp for retten senere i år.

I den kommende rettssaken vil juryen bestå av de samme menneskene som utgjorde juryen Armstrong løy for i 2005.

Det kan umulig være gode nyheter for 42-åringen.

Av totalt seks søksmål, gjenstår nå bare to. Men det er de to søksmålene som har det i særklasse største skadepotensiale – sett med Armstrongs øyne:

1. The Sunday Times, TAP FOR ARMSTRONG: Syklisten gikk til injuriesøksmål mot den britiske avisen mens han fortsatt var aktiv. Amerikaneren vant, etter at journalist David Walsh hadde trykket påstander om at syklisten brukte doping. Da Armstrong innrømmet doping, gikk avisen til motssøksmål i fjor. Partene ble enige om en erstatning til The Sunday Times på rundt 10 millioner kroner.

ANGRER: Armstrong gjorde comeback som Astana-rytter i 2009. Det angrer han på. Hadde han ikke gjort det, ville han ikke blitt avslørt, mener 42-årignen. Foto: Daniel Sannum Lauten, VG

ANGRER: Armstrong gjorde comeback som Astana-rytter i 2009. Det angrer han på. Hadde han ikke gjort det, ville han ikke blitt avslørt, mener 42-årignen. Foto: Daniel Sannum Lauten, VG

2. Bokkjøpere, SEIER FOR ARMSTRONG: Flere kjøper av Armstrongs selvbiografi «It’s not about the bike» følte seg lurt av solskinnshistorien amerikaneren serverte dem. Han skrev nemlig ingenting om hvordan han dopet seg som aktiv i boken. Søksmålet fra bokkjøperne ble avvist.

3. Sportsdrikkjøpere, SEIER FOR ARMSTRONG: Armstrong reklamerte som aktiv for sportsdrikken «FRS», og sa at det var hans hemmelige våpen for å vinne Tour de France. En gruppe mennesker føler seg nå, hevder de, lurt. Derfor gikk de til sak. Denne saken ble også avvist av en amerikansk dommer i natt.

4. Acceptance forsikring, TAP FOR ARMSTRONG: Armstrong var lovet solide bonuser av selskapet som driftet sykkellaget US Postal dersom han gikk til topps i Tour de France i 2000 og 2001. Selskapet inngikk så en forsikringsavtale med selskapet Acceptance, som betalte ut rundt 18 millioner kroner til amerikaneren da de to seirene var i boks. Etter fjorårets dopingavsløring, ville selskapet naturlig nok ha pengene tilbake. Armstrong strittet lenge imot, men inngikk forlik bare timer før han skulle ha møtt i retten. Trolig snakk om 18 millioner kroner i tap her.

5. SCA forsikring, IKKE AVGJORT: Tilsvarende sak som Acceptance, men med bonusutbetalinger for årene 2002, 2003 og 2004. Selskapet gikk til sak mot Armstrong i 2005 etter påstander i en bok om at amerikaneren jukset. Armstrong løy under ed i rettssalen, vant saken, og mottok 7,5 millioner dollar fra SCA (5 millioner i opprinnelig bonus, pluss 2,5 millioner i tillegg). Partene skrev under på at saken aldri kunne åpnes på et senere tidspunkt. Det slaget tapte altså Armstrong i natt, norsk tid. SCA krever 70 millioner kroner av Armstrong.

6. Myndighetene/Floyd Landis: IKKE AVGJORT: Saken som har potensial til å slå selv Lance Armstrong konkurs. Floyd Landis innrømmet doping våren 2010, og gikk samtidig til myndighetene med et såkalt varsler-søksmål. Siden «Team Armstrong» jukset med statlige penger (sponsoren US Postal er det statlige postvesenet), mener myndighetene seg lurt. De har slått seg sammen med Landis i denne saken. Dersom de vinner, vil tidligere doper Landis får opp mot en fjerdedel av gigantbeløpet man klarer å inndrive. Armstrong står i fare for å måtte betale tilbake tre ganger beløpet US Postal punget ut i sin tid. «Worst case scenario» er rundt 600 millioner norske kroner.

I så fall er det kroken på døra.

I den underholdende dokumentaren «The Armstrong Lie» snakker hovedpersonen selv om de famøse TV-intervjuet med Oprah Winfrey i fjor. Han har fått kritikk for å holde igjen under seansen, for ikke å virke oppriktig.

Jeg er helt enig. Samtidig synes jeg at han sier det uhyre presist den ferske filmen:

«For den ihuga sykkelfansen fortalte jeg ikke i nærheten av nok. For den vanlige mannen foran TV-en fortalte jeg altfor mye».

Det er mange som er bitre og vil se det økonomiske imperiet til Lance Armstrong rase. Og kanskje får de viljen sin.

Men vær klar over følgende: Det kommer til å ta år før denne sagaen er over.

Twitter: @VGNettAnders

Ansiktsuttrykket til Riis sier alt. Og absolutt ingenting.

TO TIDLIGERE DOPERE: Bjarne Riis, her med Alberto Contador i 2011, etterforskes av Antidoping Danmark. Avgjørelsen i saken er ventet å falle snart. Foto: AFP

TO TIDLIGERE DOPERE: Bjarne Riis, her med Alberto Contador i 2011, etterforskes av Antidoping Danmark. Avgjørelsen i saken er ventet å falle snart. Foto: AFP

Det har gått mer enn seks år siden Bjarne Riis la kortene på bordet. Han vant ikke Tour de France i 1996 på vann og brød, måtte han motvillig innrømme.

Siden slo han seg opp som eier av sykkellaget CSC, der Kurt Asle Arvesen spilte en sentral rolle i seks sesonger. Her ble den ene stjernen etter den andre dopingtatt.

Flere av dem har hevdet at lagledelsen viste utmerket godt hva som foregikk.

Legene i CSC skal til og med ha forsynt rytterne med kortison, sa Jörg Jaksche. Tyler Hamilton påstår at Riis henviste ham direkte til dopinglegen Eufemiano Fuentes.

Reaksjonen til Bjarne Riis? Taushet. Fullstendig taushet.

Derfor var forventningene store til dokumentarfilmen DR viser i morgen kveld. Bjarne Riis hadde sluppet en kritisk journalist tett innpå seg i halvannet år. Niels Christian Jung, som var med på felle Michael Rasmussen, fikk muligheten mange vil misunne ham.

Mot slutten av filmen «Riis – forfra» må imidlertid også Jung erkjenne at det ble med forsøket: Han fikk rett nok et unikt innblikk i livet til Bjarne Riis. Og det kom en god dokumentarfilm ut av det. Men spørsmålene om hvorvidt Riis var kjent med dopingbruk på CSC, de forblir ubesvarte.

DOPET SEG: Tyler Hamilton, som her poserer for VGs journalist i Montana i fjor, hevder Bjarne Riis satte ham i kontakt med dopinglege. Foto: Anders K. Christiansen

DOPET SEG: Tyler Hamilton, som her poserer for VGs journalist i Montana i fjor, hevder Bjarne Riis satte ham i kontakt med dopinglege. Foto: Anders K. Christiansen

Riis påstår at han har fortalt hva han vet til Antidoping Danmark. Det er godt mulig. Jeg vet ikke.

Men den arrogansen Riis serverer overfor sitt eget sykkelpublikum, som han har snytt og tjent flere titalls millioner kroner på, er for meg oppsiktsvekkende. For TV-titterne fortjener bedre enn å se Riis svare med ett, to og noen ganger tre ord på så sentrale spørsmål.

De fortjener sannheten.

Det skal riktignok sies at Bjarne Riis er en mann av få ord. Tidlig i filmen snakker 49-åringen om sin egen oppvekst, og om en far som heller ikke pratet mer enn høyst nødvendig. Forholdet kan vanskelig beskrives som hjertevarmt.

Etter hvert flyttet da også Bjarne inn hos farmoren sin. Savnet av en tilstedeværende mor og far var stort i oppveksten.

Det er interessant, og det gir den kryptiske karakteren Bjarne Riis mer dybde for oss som betrakter det hele utenfra.

Men når han så får spørsmål om anklagene fra Tyler Hamilton faktisk stemmer, så blir det taust igjen. Da ønsker ikke Bjarne Riis å bidra lenger. Han snakker gjerne om egen depresjon, men ikke om andres juks.

Likevel er det ikke til å unngå å tenke: Ansiktsuttrykket til Riis sier alt. Og absolutt ingenting.

Hadde han hatt rent mel i posen, ville han hatt et behov for å forsvare seg – tror jeg. I DR-dokumentaren innrømmer dansken at han er lut lei av alle anklagene om dopingbruk. Han er sliten.

Saxo Tinkoff-laget er solgt til en russisk mangemilliardær. Samtidig er Antidoping Danmark i sluttfasen i sin etterforskning av Bjarne Riis. Han risikerer utestengelse fra sykkelsporten i mange år fremover.

I så fall får han endelig fred. Kanskje.

Twitter: @VGNettAnders