Lytt til Kjærgaard

«Alt handler om holdninger». Det er navnet på foredraget tidligere sykkeldoper Steffen Kjærgaard serverer i Oslo i dag.

FORTALTE OM DOPING: I oktober i fjor la Steffen Kjærgaard kortene på bordet og fortalte om dopingmisbruket da han syklet for US Postal. Foto: Helge Mikalsen, VG

FORTALTE OM DOPING: I oktober i fjor la Steffen Kjærgaard kortene på bordet og fortalte om dopingmisbruket da han syklet for US Postal. Foto: Helge Mikalsen, VG

I en halvtimes tid kommer vestfoldingen til å prate om holdninger, og om det forfallet sykkelsporten opplevde på 90-tallet.

Da er det god grunn til å gjøre to ting: Lytte godt, og applaudere Kjærgaard når han er ferdig.

For er det noe sykkelsporten har vært gode på, så er det å kneble dem som faktisk ønsker å bidra. Da Floyd Landis skrev brev til amerikanske dopingjegere våren 2010, ble han møtt med en kald skulder i sykkelverden. Både Landis og Tyler Hamilton ble skjelt ut – og kalt løgnere – av sykkelpresident Pat McQuaid. Fordi de snakket om doping med førstehånds erfaring.

Det er nesten ikke til å begripe.

De siste 14 månedene har vært utfordrende for Steffen Kjærgaard. Han har vært gjennom en prosess som ligner den Tyler Hamilton opplevde, den gangen amerikaneren sto frem og snakket om jukset de begge var en del av.

Prosessen har vært en form for modning, der det litt etter litt har blitt lettere å fortelle om bedraget som foregikk på 90- og tidlig 2000-tallet.

Derfor mener jeg det er positivt at Kjærgaard nå åpner seg – selv om han i denne omgang ikke kommer til å ta imot spørsmål fra salen eller media etter foredraget sitt. For jeg håper dette er starten på noe mer, og jeg håper folk er villige til å lytte – i stedet for å fordømme.

Kjærgaard er ingen helgen. Han ringte legen George Mouton med intensjon om å jukse. Samtidig har han møtt hykleriet i sin egen idrettsgren ansikt til ansikt det siste året.

Skulle du bli en del av sykkelsportens eliteklasse på 90-tallet, måtte du ta et valg: Gjør som alle andre – eller reis hjem.

Å tro at Steffen Kjærgaard er Norges eneste sykkeldoper, er i beste fall naivt. Å innbille seg at de andre ikke forsto mer av hva som foregikk enn hva enkelte har hevdet, er direkte tullete.

Gårsdagens dopere kan fortsatt velge hvordan fremtiden skal bli. Tyler Hamilton la alle kortene på bordet, og høster i dag anerkjennelse. Den veien kan også Kjærgaard gå.

Han har allerede gjort det aller viktigste: Satt seg ned med Antidoping Norge – flere ganger – og snakket ut om det han opplevde.

Kanskje kommer det mer fra nordmannen i fremtiden. Det vil alle være tjent med. Steffen Kjærgaard inkludert.

Norsk sykkelsports gullalder

BRONSEGUTT: Her viser Sondre Holst Enger frem bronsen fra U23-VM fredag. Foto: Scanpix

BRONSEGUTT: Her viser Sondre Holst Enger frem bronsen fra U23-VM fredag. Foto: Scanpix

Ett år etter dopingskandalen rundt Steffen Kjærgaard, har norsk sykkelsport aldri opplevd bedre tider.

Det har sett bra ut lenge. Men etter VM i Firenze er det ikke lenger noen tvil: Gullalderen er så definitivt over oss.

Ikke rart stemningen var god utenfor den innleide Team Sky-bussen i Firenze søndag.  De mørke skyene over den italienske rennesansebyen var et sjeldent skue for ledelsen i Norges Cykleforbund.

For hør bare her:

* I løpet av de siste fire årene har Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen vunnet både gull og sølv i VM.

* Oskar Svendsen vant juniorgull på tempo i fjoårets VM. Eline Gleditsch Brustad tok sølv på fellessstarten for juniorjentene.

* På fredag tok supertalentet Sondre Holst Enger bronse i U23-rittet i årets VM.

VM I 2010: Thor Hushovd vant. Foto: AP

VM I 2010: Thor Hushovd vant. Foto: AP

* Arctic Race ble en gigantisk suksess i sitt første leveår i sommer, med Tour de France-arrangøren ASO i ryggen.

* Før helgen ble Tour of Norway oppgradert til nest høyeste rittnivå av Det internasjonale sykkelforbundet. Det betyr mer prestisje og enda bedre ryttere i fremtiden.

* Norge har allerede seks utenlandsproffer. Til neste år reiser også Vegard Breen ut (Lotto), samt kanskje Sondre Holst Enger.

* Alexander Kristoff vant bronse i OL i London.

* Sykkelforbundet har vært knallharde i kampen mot doping. Det har gitt respekt, et år etter at tidligere landslagssjef Steffen Kjærgaard ble avslørt som en juksemaker.

* Oskar Svendsen spås å bli en solid sammenlagtrytter om noen få år, mens Sondre Holst Enger «kan bli så god han vil» ifølge sykkelkjennere.

* Norge skal ligge bra an i kampen om å få arrangere VM i 2017.

Lars Petter Nordhaug viste i tillegg at Sykkel-Norge er mer enn Hushovd, Boasson Hagen og Alexander Kristoff søndag ettermiddag.

Vestfoldingen har egenskaper de tre andre mangler. Han er råsterk i tøffe, korte stigninger, og går med ambisjoner om å vinne en Ardennerklassiker i fremtiden. Det målet er innenfor rekkevidde.

Som alt annet i Sykkel-Norge anno 2013.

En merkedag for sykkelsporten

NY START: Brian Cookson, fra England, skal styre sykkelverden de neste fire årene. Bildet er fra Champs-Elysees under Tour de France i sommer. Foto: AP

NY START: Brian Cookson, fra England, skal styre sykkelverden de neste fire årene. Bildet er fra Champs-Elysees under Tour de France i sommer. Foto: AP

FIRENZE (VG) Merk dere datoen: 27. september. Dette er dagen da internasjonal sykkelsport fikk en ny sjanse.

I Norge har sportsfolket vært opptatt av Per-Mathias Høgmo og det norske fotballandslaget. Her i Firenze, hvor sykkelverden er samlet under VM, er det kampen mellom Pat McQuaid og Brian Cookson som har fått oppmerksomhet.

De to har slåss som to kamplystne haner om jobben som president i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) de neste fire årene.

Valgkampen har vært skitten, nei forresten – pill råtten. Men i ettermiddag falt endelig avgjørelsen. Cookson, «utfordreren», vant med 24 mot 18 stemmer.

Det betyr at Pat McQuaid er ferdig, etter åtte år preget av krangling om lisenser, bruk av rittradioer, dopingskandaler – og beskyldninger om korrupsjon i UCI.

På Twitter var gleden stor blant mange av dem som har påpekt feil i UCI-systemet de siste årene. Her er noen av meldigene som fikk meg til å trekke på smilebåndet:

«Is there a statue of McQuaid somewhere that needs to be pulled down?»

«Planet Cycling is now a better place. And as you leave Pat, take Hein with you».

«This is hard to believe, I half expect Cookson to rip off a mask and reveal he was Hein all along».

ADJØ: Pat McQuaid. Foto: AFP

ADJØ: Pat McQuaid. Foto: AFP

McQuaid tok i sin tid over for nederlandske Hein Verbruggen, hvis renommé er like lite imponerende som den tilstanden han i sin tid etterlot sporten i. Verbruggen er den dag i dag visepresident i IOC. Samtidig har det blitt hevdet at han har fortsatt å trekke i trådene i UCI, selv når McQuaid har regjert.

Det er alt dette Brian Cookson har visst å bruke til sin fordel. Han har representert noe annet. Han har tatt avstand fra det sittende regimet.

Jeg tør påstå følgende: Brian Cookson har ikke utmeislet en genial plan for fremtiden. Den fremstår fortsatt litt vag. Men han vant valget fordi han ikke heter Pat McQuaid.

Oppgaven briten har foran seg er formidabel. Først må han forene UCI etter en opprivende presidentkamp. Så må briten se på antidopingstrukturen, og hvorvidt UCI i fremtiden skal stå for testing av sykkelryttere. Deretter kan han gi kvinnesykkel et nødvendig løft – før han tar fatt på jobben med å spyle sin egen organisasjon ren.

Det betyr blant annet å feie arven etter Hein Verbruggen ut av døra én gang for alle. Og det betyr å sette opp en sannhetskommisjon, der ryttere som snakker tilbys amnesti, for å få klarhet i hva som egentlig skjedde den gangen Lance Armstrong ble hyllet som en av verdens største idealer:

Var UCI med på spillet?

Svaret kan være ubehagelig. Men det må på bordet.

Nå kommer hverdagen. Da gjenstår det å se hva Brian Cookson er laget av .

Twitter: @VGNettAnders

Sykkelsporten rystes av pill råtten maktkamp

STRIDENS KJERNE: Det som skjedde under tiden da Lance Armstrong regjerte danner bakdeppe for anklagene mot UCI-president Pat McQuaid (øverst til venstre). Han utfordres av sjef for British Cycling, Brian Cookson (nederst) i det kommende UCI-valget. Foto: AFP og AP

STRIDENS KJERNE: Det som skjedde under tiden da Lance Armstrong regjerte danner bakdeppe for anklagene mot UCI-president Pat McQuaid (øverst til venstre). Han utfordres av sjef for British Cycling, Brian Cookson (nederst) i det kommende UCI-valget. Foto: AFP og AP

Valgkamp i idretten er ikke veldig ulik den vi ser i politikken. Ønske om makt får enkelte til å dra frem oppsiktsvekkende sleipe triks fra ermet. Man gjør «alt» for å komme i posisjon.

Det kommende presidentvalget i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) finner sted senere i måneden. Valgkampen har etter hvert utviklet seg til å bli det reneste vanvidd.

Ta bare en titt på noen av ingrediensene: Privatetterforskere, beskyldninger om korrupsjon, omskriving av valgreglene i tolvte time, en indignert russisk milliardær, Lance Armstrong og en hemmelig rapport som anklager den sittende presidenten for omfattende juks.

Anklagene mot den sittende Pat McQuaid har haglet i flere år allerede. Presset på iren økte ytterliggere da korthuset til Lance Armstrong ble trampet sønder og sammen i fjor.

Likevel klamrer han seg til makten, i håp om en tredje periode som UCI-sjef.

For hør bare her:

For å ha kunne stille til valg, har McQuaid vært avhengig av støtte fra sitt eget nasjonale forbund. Han gikk derfor til sine egne venner i hjemlandet Irland. De hadde jo tross alt støtte ham ved de to foregående valgene.

Men i Irland ble han – sjokkerende nok for sykkeltoppen selv – vraket. Det irske forbundet mener sykkelsporten trenger endring. Ikke Pat McQuaid.

Malaysia, Thailand, Marokko

Så hva nå? McQuaid tok i stedet kontakt med det sveitsiske sykkelforbundet. Det er i Sveits at 63-åringen er bosatt til vanlig. Håpet var nå at hans «nye landsmenn» ville nominere ham. Det gjorde de – inntil tre av medlemmene i det sveitsiske forbundet tok nominasjonen til retten fordi de var uenige i deler av saksgangen.

I frykt for en kostbar rettsprosess valgte det sveitsiske forbundet å trekke seg ut. En ny nominasjon gikk i vasken, og vips, så hadde McQuaid et problem igjen. Motkandidaten, briten Brian Cockson, virket å få en enkel reise foran UCI-valget 27.september.

Men hadde Pat McQuaid gitt opp riktig ennå? Å, nei. Han gikk nå til de thailandske og marokkanske forbundene – ingen tungvektere i sykkelverden – og fikk dem til å nominere seg.

Thailand og Marokko, altså. Av alle.

Deretter foreslo sykkelforbundet i Malaysia en lovendring med tilbakevirkende kraft. Den nye loven skal kunne åpne for at en person kan stille til valg som UCI-president dersom to nasjonale forbund velger å nominere ham. Og der står saken i dag, et par uker før valget finner sted i Firenze.

Brian Cookson fra England. Mot irske Pat McQuaid fra Marokko og Thailand – bosatt i Sveits.

Røk uklar med russisk oligark

I den intense maktkampen befinner også eieren av Katjusja-laget til Alexander Kristoff seg. Den russiske milliardæren Igor Makarov er sjef for sitt nasjonale sykkelforbund, han er sponsor for Katjusja – og han er leder for det europeiske sykkelforbundet.

Det er lenge siden Makarov var en fattig gutt som solgte olabukser i Turmenistan.

I fjor ble Katjusja nektet ny lisens i sykkelsportens øverste divisjon, angivelig av «etiske årsaker». Det må ha gjort Makarov mektig forbannet. Han tok nemlig saken helt til voldgiftsretten CAS, der Katjusja vant frem med sin sak.

Makarov 1 – McQuaid 0, altså.

Deretter skal russeren ha hyret privatetterforskere til å grave frem en solid drittpakke på Pat McQuaid og UCI-forgjenger Hein Verbruggen – som i dag er æresmedlem i IOC.

Europeiske sykkeltopper, deriblant Harald Tiedemann Hansen, fikk referert et kort utdrag av rapporten da de møttes i Bergen i sommer. Innholdet skal ha vært illevarslende for Pat McQuaids del, vel og merke dersom det er mulig å føre beviser for påstandene.

Og nå: Bare to og en halv uke før UCI-valget finner sted, har et en oppsummering blitt lekket til media.

Den fullstendige rapporten er på 56 sider, med vitnemål som anklager både Verbruggen og McQuaid for juks og korrupsjon. Materialet som er lekket, består «bare» av tre A4-sider med 12 konkrete anklager. Les dokumentet her!

63-åringen fra Dublin nekter naturligvis for at noe av innholdet stemmer. Han kjemper videre, som han har gjort de siste åtte årene på toppen av UCI-hierarkiet.

Korrupsjon i UCI?

For anklagene er ikke nye. Tvert imot.

Vi kan gå noen år tilbake i tid: Etter å ha regjert som UCI-president i en årrekke går Hein Verbruggen av som UCI-president i 2005. Nederlenderen er særdeles kontroversiell. Mange mener han har holdt en hånd over det årelange dopingmisbruket til Lance Armstrong.

De sier at UCI var klar over jukset, men at pengene som fulgte i kjølvannet av Armstrongs suksess ble for viktig. At man lot seg kjøpe.

Hvorfor overførte en dopingmistenkt rytter flere hundretusen kroner til UCI-hovedkvarteret i all hemmelighet – under dekke av at pengene skulle gå til antidopingarbeid?

Før han gir seg rekker Verbruggen å gi sin støtte til iren Pat McQuaid, som tar over på toppen av UCI. Han får Operasjon Puerto rett i fanget en varm maidag i 2006. De neste årene handler i det store og hele om tre ting for McQuaid: Å avvise gjentatte anklager om korrupsjon i UCI, å globalisere sykkelsporten – og kampen mot doping.

Hele tiden har han Verbruggen med seg i det stille, som en syvende far i huset.

Vi hopper fremover i tid: Da Lance Armstrong abdiserte i fjor, ble det samtidig stadig varmere under bena til Pat McQuaid. Han nektet hardnakket for at UCI noen gang hadde gjort noe galt – både under Verbruggen og ham selv.

Likevel:

* UCI tok imot flere hundretusen kroner i hemmelige donasjoner fra Armstrong da amerikaneren var aktiv, og under klar mistanke om dopingbruk tidlig på 2000-tallet.

* Flere tidligere lagkamerater hevder at apparatet rundt Armstrong fikk en positiv dopingprøve «til å forsvinne». Underforstått: Ved hjelp av korrupsjon.

* Armstrong dopet seg ifølge ham selv i mer enn ti år under Verbruggens styre. Dopingjegerne hevder også at han jukset under comebacket i 2009 og 2010, da McQuaid regjerte i UCI.

* Armstrong hadde ikke vært tilgjengelig for dopingtester i et halvt år før comebacket i 2009, slik reglene krevde. Likevel fikk han lov til å stille til start tidlig på året av UCI.

* Alberto Contador fikk, ifølge ham selv, beskjed om å «holde kjeft» av UCI da de ble kjent med den positive clenbuterolprøven hans sommeren 2010. Først da en tysk journalist fattet mistanke, sendte UCI ut en pressemelding om saken noen uker senere.

Listen kunne vært mye, mye lengre.

Jeg har ikke engang nevnt hvordan Pat McQuaid ble utstengt fra deltakelse i OL i 1976, fordi han syklet under et fiktivt navn og trosset forbudet om å sykle i Sør-Afrika under apartheidtiden.

Pat McQuaid slåss videre mot et gjenvalg som internasjonal sykkelsjef.

Samtidig mener stadig flere at iren må kaste inn håndkleet, uavhengig av om han har gjort noe galt eller ikke. Fordi sykkelsporten trenger tillit etter å ha blitt filleristet det siste året.

Og da er Pat McQuaid neppe rett mann ved roret.

Twitter: @VGNettAnders

Applauder denne mannen

TOUR-VINNER: Her er Chris Froome for snart tre uker siden på Korsika. I dag sikret han seieren i Tour de France. Foto: PA

TOUR-VINNER: Her er Chris Froome for snart tre uker siden på Korsika. I dag sikret han seieren i Tour de France. Foto: PA

Det gikk som de fleste trodde på forhånd, og som alle forsto underveis: Chris Froome vinner årets Tour de France.

Søndagens paradetur til Champs-Élysées er en formalitet. Ingen kommer til å angripe ham. Froome kan senke skuldrene i kveld.

Den jevne sykkelsupporter bør applaudere ham. Briten har vært suveren i nesten alle etapperittene han har syklet denne sesongen: Han vant Tour of Oman, Criterium International, Tour de Romandie og Criterium du Dauphiné.

Og nå altså Tour de France. (Se komplette 2013-resultater her).

Vi så konturene av en formidabel rytter allerede i 2011. I Spania rundt det året, ble Froome nummer to. Han hadde trolig vunnet om han ikke hadde jobbet for kaptein Bradley Wiggins – som ble nummer tre.

I fjorårets Tour de France fortsatte de to i samme stil: Froome endte på pallen i Tour de France, etter å ha vært ren hjelper for Wiggins – som vant.

Derfor føles det litt rettferdig at Chris Froome fikk sjansen i år. Og det oppleves som naturlig at han til slutt gikk helt til topps.

For han har vært den suverent beste sammenlagtrytteren i årets Tour de France. Selv om laget hans, Team Sky, ikke har vært i nærheten av å matche flere av konkurrentene sine.

Det gjør ikke Froomes prestasjon mindre imponerende.

28-åringen har faktisk vært så overlegen at enkelte har begynte å tvile.

VANT I FJOR: Men Bradley Wiggins er særdeles ulik Froome som person. Foto: PA

VANT I FJOR: Men Bradley Wiggins er særdeles ulik Froome som person. Foto: PA

Men dopingspørsmålene vil alltid komme. De følger med den gule trøya i en sport preget av selvbedrag gjennom årtier. Det poengterte også Froome selv på en pressekonferanse jeg overvar for et par dager siden.

Han har ikke klart å skjule irritasjonen over dopingspørsmålene. Men han har vært raskt ute med å erkjenne at de kommer som et resultat av sykkelsportens historie. Og han har i det store og hele taklet spørsmålene på en imponerende god måte.

Chris Froome er en helt annen type enn lagkamerat Bradley Wiggins. Sistnevnte fremsto ofte som lite tam i fjor. Han var vanskelig å kontrollere for omgivelsene.

Froome er derimot lavmælt, høflig, politisk korrekt – og tilsynelatende tålmodig.

Dopingspørsmål har gjerne blitt besvart med sukk og et par lukkede øyne, heller en den tiraden Wiggins serverte foran verdenspressen for et år siden.

Det finnes hobbyforskere der ute som frikjenner Froome basert på såkalte watt-målinger. Og så finnes det dem som kaller tallene mistenkelige.

Faktum er likevel at Chris Froome har fremstått som en fantastisk sykkelrytter i flere år allerede. Og at lite, eller ingenting, tyder på at det foregår noe galt i Team Sky.

Da gjenstår det bare å bøye seg i støvet for en idrettsmann av de helt sjeldne.

OFFENSIV: Alberto Contador. Foto: PA

Årets Tour har vært underholdende – selv om Froomes voldsomme dominans tidlig spolerte spenningen i sammendraget. Med Alberto Contador tilbake i feltet er man garantert offensiv kjøring, og hyppige angrep.

Bak briten ser vi langt mer «dødelig» kjøring enn i gamle dager. Selv nevnte Contador kan oppleve tunge dager. Det gir meg oppriktig tro på at sporten er på rett vei – selv om ikke alt er bra.

Blant spurterne er Marcel Kittel den store vinneren, med tre – kanskje fire etter søndagen – etappeseirer.

Nairo Quintana har vært en åpenbaring i Tour-sammendraget, mens BMC fortsetter å skuffe voldsomt tross høye ambisjoner.

Cadel Evans og Tejay van Garderen har vært sjanseløse i kamp mot sammenlagtkanonene i årets Tour de France. En person på Twitter sa det i det hele tatt godt: Det virker som om BMC består av ni enkeltryttere som har fått utlevert samme trøye.

Foruten Van Garderens mislykkede forsøk i Alpene, har BMC fått mest TV-tid idet en utmattet Evans har blitt hektet av. Det er svakt av et lag som svir av snaut 200 millioner i året.

Team Sky bruker omtrent like mye penger, men befinner seg i den andre enden av skalaen. De kan se frem til en heftig bankett i sentrum av Paris i morgen.

Det er vel fortjent. Chapeau!

Twitter: @VGNettAnders
PS! Hva synes dere om årets utgave av Tour de France? Gi meg gjerne innspill i kommentarfeltet.

Nervene stiger i Team Sky

SKAL FORSVARE TRØYA: I morgen starter angrepene på Chris Froome, Team Sky og den gule trøya. Lørdag ville ikke det britiske laget  gjøre annet enn å komme seg raskest mulig tilbake til hotellet sitt, og spare krefter. FOTO: PA

SKAL FORSVARE TRØYA: I morgen starter angrepene på Chris Froome, Team Sky og den gule trøya. Lørdag ville ikke det britiske laget gjøre annet enn å komme seg raskest mulig tilbake til hotellet sitt, og spare krefter. FOTO: PA

Chris Froome unngikk uhell, tapte ikke tid til farlige konkurrenter og er klar for morgendagens klatreetappe i Tour de France.

Job well done, sier man i England.

Det er likevel noe nervøst over det hele. Toppsjef i Sky-laget, Dave Brailsford, er en fornuftig og imøtekommende kar. Men etter torsdagens etappe virket han først og fremst anspent.

– Folkens: Jeg svarer bare i ett kort minutt i dag, så stikker vi, sa briten til et kobbel av journalister utenfor bussen til Team Sky.

Så svarte han på noen uskyldige spørsmål fra Eurosport, før han hastet inn bak sotede vinduer. En slik turobeanse har vi ikke sett fra den kanten tidligere i rittet.

Som innehaver av gul trøye skal Chris Froome stille på pressekonferanse hver ettermiddag. I dag ga han noen få TV-kanaler ett eller to spørsmål hver, før han droppet pressekonferansen og dro på hotellet.

Heller ikke andre Sky-ryttere fikk uttale seg etter etappen, som ble vunnet av Matteo Trentin, var beskjeden.

Det er for så vidt ikke noe å ta til tårene for, men det sier alt om hva som venter i morgen: En uhyre spennende etappe med målgang på toppen av Mont Ventoux.

Med alt hva det innebærer av muligheter for å angripe Froome. Nervene er i høyspenn.

Team Sky har mistet svært viktige ryttere i Edvald Boasson Hagen og Vasil Kiryienka. Laget har ryttere som virker å slite med å finne toppformen.

De fremstår som et skadeskutt byttedyr foran avgjørelsen på Tour de France faller.

Jeg har ikke helt troen på Belkin-duoen Bauke Mollema og Laurens ten Dam i Alpene. I bakgrunnen lurer derimot Alberto Contador, som ligger 2 minutter og 45 sekunder bak Froome i sammendraget.

Spanjolen har et betydelig sterkere lag enn Froome rundt seg. Det utnyttet han så sent som i går, da Saxo-Tinkoff utnyttet sidevinden med 31 kilometer igjen til mål. «Venga, venga!» skrek Contador inn i ørene til lagkameratene idet han så at Froome forsvant bak ham.

Å hente igjen en gruppe når feltet splittes i sidevind, er bortimot umulig. Bjarne Riis utnyttet styrken i sitt eget mannskap, og svakheten i Team Sky.

Godt gået, sier man i Danmark.

Kanskje er det ikke så rart at Team Sky sparer krefter i dag. Morgendagens etappe opp til Mont Ventoux er bare forsmaken på det som kommer. Etter hviledagen mandag, venter en kupert tempoetappe. Der vil Froome neppe ta like mye tid på Contador som han gjorde i Normandie nylig.

Så kommer tre beinharde fjelletapper i Alpene.

Team Sky virker i øyeblikket å ha den sterkeste rytteren i Chris Froome. Men Saxo-Tinkoff har det beste laget. Det lover bra for spenningen i den siste uken av årets Tour.

Her er for øvrig det eneste Dave Brailsford sa etter etappen inn til Lyon lørdag:

– Da bruddet gikk kjørte Lampre og Euskatel hardt den første halvdelen av dagen. Og så ble det kjørt tempo inn til mål etter det. Jeg tror alle hadde morgendagen i bakhodet. De ser nok frem til å takle Mont Ventoux, akkurat som vi gjør.

– Hva er taktikken?

– Å sykle fort.

– Frykter dere andre lag?

– Nei, det har vi ingen grunn til. Chris har vist at han klatrer bra, at han er god på tempo – og at formen er solid. Vi kan ikke vente med å starte klatringen.

– Hvordan var Chris i dag?

– Helt super.

Twitter: @VGNettAnders

Her er de fem raskeste spurterne

SAINT-MALO (VG) De lener seg mot hverandre og sprinter mot målstreken med dødsforakt. Her er – etter vår mening – historiens fem raskeste sykkelspurtere.

Lister blir man sjelden helt enige om. Mange ville sikkert funnet plass til tyskeren Erik Zabel eller andre stjernespurtere.

Sammen med Sigurd Stenwig, ekspert på VG LIVE under Tour de France, har jeg kommet frem til følgende topp-fem.

(Kom gjerne med dine forslag i kommentarfeltet)

NUMMER ÉN PÅ VGs LISTE: Mark Cavendish. Foto: PA

NUMMER ÉN PÅ VGs LISTE: Mark Cavendish. Foto: PA

1) Mark Cavendish: Sykkelekspressen fra Isle of Man er elsket og hatet – men utvilsomt verdens raskeste mann på en landeveissykkel. I år har det foreløpig blitt to etappeseirer i Tour de France. Det bringer ham opp på 25 totalt. I alle tre Grand Tours, står «Cav» nå bokført med 43 etappeseirer. Ikke verst i en alder av 28 år. Har også en suksessfull bakgrunn som lynrask banesyklist.

NR. 2: Cipollini. Foto: AP

NR. 2: Cipollini. Foto: AP

2) Mario Cipollini: Italieneren var i mange år sykkelsportens playboy nummer én. Tok selv kallenavnet «Løvenes konge», og var kjent for lidenskapen for vakre kvinner – samt en ekstrem hurtighet på sykkelen. Den ga ham 12 etappeseirer i Tour de France, 3 i Spania rundt og elleville 42 etapper i Giro d’Italia. Det er rekord i treukersrittet.

3) Freddy Maertens: Belgisk rytter som dominerte stort for 30 år siden. I 1976-sesongen vant han åtte etapper i Tour de France, før han fulgte opp med syv seirer i Giroen året etter. Og da trakk han seg før rittet var to uker gammel! I 1977 vant Maertens utrolige 13 etapper i Spania rundt. Kjent for høy toppfart og rivalisering med landsmann – og legende – Eddy Merckx. Les mer på Wikipedia.

4) Alessandro Petacchi: Tok 183 proffseirer fordelt på 18 sesonger før han la opp. PÅ CV-en til det italienske ekspresstoget står blant annet 48 seirer i de tre «Grand Tour-ene». I Giro d’Italia i 2004 tok 39-åringen hjem hele ni etappeseirer. Syklet for italienske lag, før han byttet til Milram i 2006. Har i likhet med landsmann Cipollini vært koblet til dopingbruk i løpet av karrieren.

NR. 3: Freddy Maertens. Foto: Gérard Rancinan/Sygma/Corbis

NR. 3: Freddy Maertens. Foto: Gérard Rancinan/Sygma/Corbis

5) Robbie McEwen: Liten, lynrask kar fra Australia som syklet Tour de France 12 ganger. Det resulterte i like mange etappeseirer. Har også 12 seirer i Giroen. Hadde, i likhet med Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen i årets Tour, sjelden noe eget «tog» til å trekke seg opp før spurten. McEwen var imidlertid en mester i å posisjonere seg riktig, og ligge på riktig hjul – før han skjøt fart med et par hundre meter igjen til mål. La opp for et år siden.

PS! Poengtrøyer og klassikerseirer har ikke vært kriterier i denne kåringen. Det kostet tyske Erik Zabel en plass på listen.

Her er Tour-videoen du må se!

Dette blir litt uavhengig av om du liker sykkel eller AD/CD – eller ingen av delene. Men se på denne videoen, og spør deg selv: Er det mulig å ikke like Orica-Greenedge?

To etappeseirer på ni forsøk. Fire dager i gul ledertrøye. Det australske laget er nærmest i mål før Tour de France er i gang.

Og så, når festen er som morsomst, så legger de ut en AC/DC-parodi på nettsamfunnet YouTube. Den er naturligvis nøye planlagt, og et smart lite PR-stunt. Men like fullt feel good og verdt en titt.

Se – for eksempel – etter ett minutt og femtifem sekunder: En godt gjemt, men fornøyelig, spøk om lagets buss, som satte seg fast på målstreken på Tourens aller første etappe.

Det er ikke første gang det australske laget leker seg: I fjor var sangen «Call me maybe» en hit under Tour de France. Noen uker senere publiserte Greenedge-laget sin egen versjon under Spania rundt.

Rytterne «ringer» for åpent kamera midt under en etappe (1.44 min.). Trøyeholder Simon Clarke peker på startnummeret sitt – og følger opp med å holde «telefonrøret» til øret mens han står på seierspallen, flankert av smellvakre senoritas.

Alle er med på leken. Feel good.

Jeg snakket med Greenedge-rytter Svein Tuft i en snau time i går. Kanadieren har norske aner, og er en å regne med på tempoetappen onsdag.

Visste du at bestefaren til Tuft gikk langrenn, 5-mila, under OL i 1936 for Norge? Eller at faren hans er norsk, og fikk jobb som tømmerhugger i Canada på 60-tallet? At Svein selv – sykkelstjernen – levde flere år i villmarken?

Historien er omtalt over to sider i papirutgaven av VG i dag.

I mellomtiden hygger vi oss med et nytt favorittlag – mannskapet som har sopt inn nest mest prispenger i Tour de France etter én uke: Orica Greenedge.

Twitter: @VGNettAnders

Vil pallen se slik ut i Paris?

VIL PALLEN SE SLIK UT? Tejay van Garderen ble nummer fem som hjelperytter i fjor. Chris Froome (midten) er årets store favoritt - foran Alberto Contador (t.h.). Foto: PA Photos

VIL PALLEN SE SLIK UT? Tejay van Garderen ble nummer fem som hjelperytter i fjor. Chris Froome (midten) er årets store favoritt – foran Alberto Contador (t.h.). Foto: PA Photos

Å være skråsikker om hva som kommer til å hende i et treukersritt som Tour de France, er noe bortimot meningsløst.

Usikkerhetsmomentene for mange: Ryttere velter, noen har en dårlig dag, andre opplever tekniske problemer – og én og annen tvilsom sjel går i dopinggarnet. Derfor er oddsspill på Tour de France gjerne for bingo å regne.

På åpningsdagen i årets Tour, drister jeg meg likevel til å spå – eller gjette, om du vil –  følgende seierspall i Paris om drøyt tre uker:

1. Chris Froome, Team Sky
Den eneste som peker seg ut som en stor favoritt. Imponerte med en andreplass i Spania rundt i 2011, der han kanskje hadde vunnet om han ikke hadde vært hjelperytter for Bradley Wiggins. Deretter tråkket han inn til en ny andreplass i fjorårets Tour – også denne gangen som Wiggins-hjelper. I år er Bradley Wiggins tilskuer, og alt ligger til rette for Froome. Sky-kapteinen har syklet fem etapperitt i år, og vunnet fire av dem. Det er for en maktdemonstrasjon å regne. Imponerte så sent som i Criterium du Dauphiné tidligere i juni.

2. Alberto Contador, Saxo Bank
Spanjolen peker seg ut som den klare utfordreren. Han har vunnet Tour de France to ganger tidligere, og vet hva dette handler om. I år har den biffglade Saxo Bank-rytteren et bedre lag rundt seg enn han har hatt noen gang tidligere: Roman Kreuziger og Michael Rogers er sterke tilvekster. Sistnevnte har syklet for nettopp Froome, og kjenner motstanderens svakheter. Jeg er overbevist om at Contador er revansjesugen, etter å ha sett fjorårets Tour fra sidelinjen på grunn av dopingdommen fra 2010. Samtidig: Spanjolen har ikke vært i nærheten av formen til Froome i år. I Criterium du Dauphine endte han fire og et halvt minutt bak briten – i løpet av en drøy uke. Så får vi se hvor godt forberedt han er når Tour-starten går på Korsika lørdag formiddag. Contador lover at han skal gi Froome tøffere kamp enn sist. Det indikerer offensiv kjøring og et ritt preget av action i fjellene.

3. Tejay van Garderen, BMC
Her er det mer åpent. Jeg kunne nevnt Joaquin Rodriguez (Katjusja), Cadel Evans (BMC), Alejandro Valverde (Movistar), Ryder Hesjedal (Garmin eller Richie Porte (Sky). Men jeg kjører en bingolanding på Van Garderen – som i utgangspunktet er hjelperytter for Cadel Evans. Evans vant rittet i 2011, men må tåle skepsis fra denne kanten i år. Hvilket jeg tror han lever ganske så greit med… I fjor var han plaget av sykdom og ble slått av nettopp Van Garderen. I år kommer Evans rett fra en knalltøff Giro d’Italia. Og selv om kapteinen mener å ha gode erfaringer med dette tidligere, så tror jeg rett og slett ikke på fortellingen om at en tøff treukers Giro i mai, er optimal Tour-oppladning i juni/juli. Van Garderen er god på tempo, har et bra lagtempolag i ryggen, har vist seg stabil tross ung alder – og har forutsetningene som skal til for å lande på podiet i Paris søndag 21. juli. Men joda: Dette tipset er hakket mer sjansespill enn de to foregående.

Hvor er Andy Schleck? spør kanskje noen. Det er det mange som lurer på. Det vil si: Rent fysisk er han på startstreken i formiddag. Men hvor han står sportslig er mer usikkert. I fjor opplevde han et «annus horribles». Først veltet han og mistet Tour de France. Så ble broren Fränk dopingtatt. Andy Schleck skal deretter ha mistet lysten på å trene, og vist symptomer på depresjon. En periode klarte han knapt å fullføre sykkelritt over flere etapper. Nå sies han å være på rett vei, men i sammendraget er han trolig sjanseløs. Jeg tipper han satser på noen etappeseirer, samt kanskje yppe seg i kampen om klatretrøya.

Både tilskuere og journalister som følger Tour-en tett synes antakeligvis det er synd at Bradley Wiggins kastet inn håndkleet før årets ritt. Fjorårsvinneren slet med sykdom under Giro d’Italia, og skal også ha vært plaget av et kne – som angivelig gjorde en Tour-deltakelse umulig.

I journalistkretser er det slett ikke alle som tror på forklaringen. For stridighetene mellom Wiggins og Sky-kompis Froome skal ha pågått helt siden sistnevnte forsøkte å rykke fra sin egen kaptein i fjorårets ritt. I vår fortsatte de to hankattene å hvese til hverandre gjennom media – inntil ledelsen i Sky satte ned foten og gjentok budskapet om at Froome leder laget i Tour de France.

Deretter gikk det ikke lang tid før Wiggins måtte melde pass, mange uker før den første etappen på Korsika, med et – angivelig – vondt kne.

Er avgjørelsen faktisk tatt av Wiggins selv? Har Chris Froome sagt sin klare mening overfor lagledelsen? Er det Sky-boss Dave Brailsford som har trukket i trådene og tatt «Wiggo» ut av laget?

Stjerneforfallet kan paradoksalt nok ha styrket Chris Froomes sjanser:

For selv om Wiggins ville vært uhyre nyttig både på lagtempoetappen og i fjellene, så kunne han også blitt et uromoment. Så sterk som fjorårsvinneren er på tempo, så er det slett ikke umulig at han ville ledet Tour de France idet rittet beveger seg inn i Alpene, der alt skal avgjøres. Og hvordan skulle Chris Froome ha syklet da? Angrepet en lagkamerat som leder rittet?

Nå har den kenyafødte briten sitt livs sjanse, flankert av bunnsolide hjelperyttere. Og han har en løype som passer ham strålende, med fire målganger på toppen av høye fjell.

Den forrige kontrakten med Sky skal ha vært verdt anslagsvis fem millioner kroner i året, ifølge internasjonale medier. Det snakkes allerede nå om en ny avtale mellom Froome og Sky, dersom han gjør det bra i sommer. Ryktebørsen vil ha det til at kontraktsforlengelsen kan være verdt snaut 35 millioner kroner.

I året.

Det er med andre ord ikke bare jeg som er spent på hva som venter oss i jublileumsutgaven av Tour de France.

God Tour!

Twitter: @VGNettAnders

Tar Kimmage feil om Edvald?

FORNØYD: Edvald Boasson Hagen, her på Korsika fredag, trives i rollen sin i Team Sky. Det kan ikke Paul Kimmage forstå. Foto: Scanpix

FORNØYD: Edvald Boasson Hagen, her på Korsika fredag, trives i rollen sin i Team Sky. Det kan ikke Paul Kimmage forstå. Foto: Scanpix

KORSIKA (VG Nett) Ai-ai: Paul Kimmage er tilbake i sirkuset. I går tok den irske journalisten ordet under pressekonferansen til Team Sky: «Hva har dere gjort med talentet hans, gutten har stagnert fullstendig som syklist» lød budskapet.

Etterpå registrerer jeg at enkelte forsøkte å latterliggjøre Kimmage, blant annet på nettsamfunnet Twitter.

Det er, i mine øyne, en øvelse i arroganse som går Paul Kimmage sin en høy gang.

For hvor feil er det å stille det spørsmålet iren stilte?

Dersom man ikke kan diskutere sport, hvorfor holder man på da? Er ikke det selve kjernen i sykkelsporten: Analysene, tankerekkene, diskusjonene?

Kimmage er alt annet enn alene når han stiller spørsmålet: Kunne Edvald Boasson Hagen fått til enda mer på sykkelsetet enn han klarer i Team Sky? Samtidig blir den irske journalisten litt unyansert på veien.

Urettferdig sammenlikning

Blant annet når han blander inn Eddy Merckx. For å tro at det skal komme noen ny Eddy Merckx i sykkelsporten anno 2013, blir veldig feil. Det er ikke lenger mulig å dominere sykkelsporten så intenst og så bredt som belgieren gjorde i glansdagene.

Derfor er også sammenlikningen feil. Og den gir ammunisjon til Kimmage sine kritikere. Den lar dem ta fokuset bort fra det han egentlig spurte om.

Kimmage har gjort den feilen før, i enda større proporsjoner: For noen år tilbake, idet Lance Armstrong var på vei tilbake i sykkelsporten, kalte han amerikaneren «kreften i sykkelsporten». Det ga Armstrong, som den gang fortsatt ble hyllet av en hel verden, en gyllen mulighet til å spille ut sympatikortet.

KRASS: Journalist Paul Kimmage. Her under Tour of California i 2009. Foto: AP

KRASS: Journalist Paul Kimmage. Her under Tour of California i 2009. Foto: AP

Og tilbake satt Kimmage med et litt klønete ordvalg. Men bildet han hadde brukt var egentlig ganske godt, siden Armstrong på mange måter var en ond kraft som infiserte sporten i det stille innenfra. Spot on.

Men å bruke det om en tidligere kreftpasient – en som vet å forsvare seg med alle midler – var kanskje ikke så elegant. Enda mindre taktisk smart.

Tilbake til Edvald. Verden er nok ikke så svart-hvit som Kimmage kanskje legger opp til i spørsmålet sitt. For det første: Edvald Boasson Hagen er en fenomenal rytter fortsatt. Han har en kapasitet som overgår de fleste.

Kunne vunnet mer

Det er bare to år siden opplendingen vant to etapper i løpet av ett og samme Tour de France. Den gangen var han 24 år gammel. I dag er han mer markert. Rytterne rundt ham, konkurrentene, vet hvem han er. Og de lar ham ikke stille like enkelt lenger.

Så kan man stille spørsmålet: Kunne Edvald Boasson Hagen vunnet mer om han syklet for et annet lag enn Team Sky? Svaret er nok «ja».

Det britiske laget er knallsterkt på alle fronter. Nordmannen får egne sjanser med ujevne mellomrom, men må samtidig forholde seg til lagets ambisjoner – som spenner vidt. Sånn er livet i denne idretten.

Nå er han 26 år gammel. Han kan fint sykle i ti år til, og er sånn sett i posisjon til å bli tidenes mestvinnende norske syklist i løpet av karrieren. Kanskje burde han utfordret seg selv og byttet beite på sikt.

Men jeg er slett ikke sikker på at det skjer: For Boasson Hagen trives der han er. Jeg er overbevist om at han liker seg i Sky-miljøet, han nyter tryggheten, den gode lønnen, det engelske språket og hverdagen med at han kan bo hjemme i Norge.

Om han har det tydelige kapteinsemne i seg, det lille genet som kreves for å organisere, kreve og regjere, vet jeg rett og slett ikke. Thor Hushovd har det. Edvald: I éndagsritt, joda. Men som eneveldig hersker i et lag? Tja.

I dag virker han mest av alt fornøyd med tingenes tilstand. Han ønsker fortsatt ikke å spesialisere seg som syklist, som flere har rådet ham til å gjøre. Paul Kimmage antyder manglende ambisjoner, men dersom det er dette som er Edvalds hylle i sykkelverden, så tenker jeg «so be it».

Jeg klarer nemlig ikke å se for meg 26-åringen på et fransk-, spansk- eller italiensk lag. Og da er valgene brått litt færre.

På Twitter i går kveld var det et par sykkeltilhengere som kritiserte timingen for Paul Kimmage sitt spørsmål. Man bør ikke stille den type negative spørsmål rett før en Grand Tour, mente man – og anklaget iren for å være PR-kåt.

Jeg sliter med å være enig: Dette er idrettsutøvere som sykler verdens største sykkelritt. De tjener mange millioner kroner i året. De er en del av underholdningsbransjen. Chris Froome, Edvald Boasson Hagen og Alberto Contador er ikke sendt til Korsika for å ha det gøy som privatpersoner. De er her som ledd i et produkt.

De skal skape blest og vise frem sponsorlogoer.

Da må det være lov å stille spørsmål og skape en interessant debatt. Det klarte i det minste Paul Kimmage.

@VGNettAnders