Nå skjelver sykkelpampene

I TRØBBEL? Lance Armstrong skal angivelig vitne mot sentrale personer i UCI. Dagens president, Pat McQuaid (innfelt) har alltid nektet for å ha gjort noe kritikkverdig. Foto: AP

Lance Armstrong kommer til å vitne mot de som hjalp ham i Det internasjonale sykkelforbundet (UCI), melder Juliet Macur i New York Times.

Det gir grunn til bekymring på toppen av sykkelhierarkiet. For alle andre lekkasjer avisen har skrevet, har vist seg å stemme.

Tett på nett: Les svarene mine på lesernes spørsmål

Dersom han faktisk har fått hjelp til å slippe unna positive dopingprøver, som noen av oss tror, så er det en Guds lykke om Armstrong prater. Det viser bare én gang for alle hvor viktig det har vært å ikke «legge saken død og se fremover», slik mange av dagens syklister har messet.

For dersom det er ugress i UCI, så må det bort. Enten det er snakk om Hein Verbruggen eller Pat McQuaid. Begge har opptrådt under enhver kritikk i Armstrong-saken.

Verbruggen, omtalt som åpen og ærlig av Gerhard Heiberg, er trolig verst: Han tok imot pengegaver fra Armstrong – til UCI – i en tid der amerikanerne skal ha jukset i historisk stor stil. Positive dopingprøver har angivelig forsvunnet – og Verbruggen fulgte opp med å si at Armstrong «aldri, aldri, aldri hadde dopet seg».

GODE VENNER: Hein Verbruggen (t.v.) og Lance Armstrong. Foto: AP

Hvor uavhengigheten ble av, er jeg usikker på.

Men Pat McQuaid er ikke veldig imponerende han heller: Han nekter for at Armstrong kan ha lurt systemet i form av korrupsjon – selv om det hele angivelig skjedde før iren tok over som UCI-president.

Da Floyd Landis som førstemann sto frem og fortalte om hvordan misbruket og jukset foregikk, ble han regelrett slaktet av McQuaid i all offentlighet. Nå vet vi alle at Landis fortalte sannheten.

Jeg møtte Tyler Hamilton i USA i høst. Han kunne ikke forstå hvordan UCI ikke én eneste gang hadde tatt kontakt med ham, for å lære av hvordan han og andre lurte systemt.

Og selvfølgelig har han et poeng. I stedet brukte UCI tid og krefter på å kjempe mot USADAs rett til å føre sak mot Lance Armstrong.

Enhver annen fornuftig sykkelpresident ville naturligvis tatt ansvar og stilt plassen sin til disposisjon. Men ikke Pat McQuaid.

SAKSØKT AV UCI: Floyd Landis fortalte sannheten. Foto: AP

Det er spennende å se Armstrong-saken utfolde seg i Texas om dagen. Et foreløpig toppunkt i dramakurven opplevde vi i går, da hovedpersonen omsider la kortene på bordet foran Oprah Winfrey.

Intervjuet sendes på norsk fjernsyn natt til fredag, på Discovery Channel.

Det er prisverdig at Armstrong endelig snakker. Og det er bra at han er villig til å vitne mot sykkeltoppene som hjalp ham.

Men det er trist å tenke på hvorfor han gjør det. For dette handler ikke om anger eller ønsket om å redde sykkelsporten. Det handler ene og alene om hva som er til det beste for Lance Armstrong selv.

Han hadde nådd et foreløpig bunnivå da han snudde. Å snakke var siste utvei i et forsøk på å redde både penger og ansikt.

Og da gjorde Lance Armstrong det: Som et nødvendig onde.

Han løy i 14 år, saksøkte de som pratet om dopingvennene hans, presset motstanderne ut av sykkelsporten, forsøkte å stoppe Kongressens pengestøtte til USADA – og gikk rettens vei for å stanse saken mot ham.

Da må vi kunne si at du har forsøkt det meste før du endelig ble «ble edel» og tok bladet fra munnen.

Armstrong risikerer riktignok fortsatt en lang rekke søksmål. Pengebingen på rundt 600 millioner kroner kommer til å krympe. Men jeg tipper at advokatlaget hans har en viss kontroll, at de cruiser dette inn slik at han fortsatt er en holden mann når saken omsider roer seg.

@VGNettAnders