Bør vi tilgi Kyllingen?

DOPET: Michael Rasmussen blir aldri mer å finne i Tour de France, som han var i ferd med å vinne da han ble kastet ut av rittet i 2007. Foto: AP

Vi har vel strengt tatt visst det i flere år: Michael «Kyllingen» Rasmussen syklet heller ikke Tour de France på brød og vann.

I dag sa han det endelig  med egne ord, omtrent som Bjarne Riis gjorde det for fem år siden: «Jeg har tatt doping. Jeg har tatt EPO».

38-åringen skal ha stappet i seg en lang rekke stoffer i perioden 1998 til 2010. Nå er karrieren over. Og da passet det plutselig å skrifte foran dansk sykkelpresse.

På pressekonferansen sa ikke Rasmussen stort annet enn at han hadde jukset, at han hadde hatt det tøft, at han samarbeider med antidopingmyndighetene – og at han er en lettet mann i ettermiddag.

Jaja. Enda godt dét da.

Det er prisverdig at en aldrende sykkelrytter innrømmer egne synder. Og det er uhyre viktig at han utleverer opplysninger til dopingjegerne. Chapeau – hatten av – som de sier i Frankrike.

For det er jo nettopp dette vi har ønsket oss. Det er dette vi maser om at juksemakerne må gjøre.

Derfor er det litt rart å sitte her med en vond smak i munnen. For jeg klarer ikke å føle den helt store sympatien med Michael Rasmussen – selv om han ble født inn i et rullende apotek av en idrettsgren.

Om det føles godt å endelig høre innrømmelsen hans, eller om det bare er nitrist – på vegne av sykkelsporten og hovedpersonen selv – det får det være opp til hver enkelt å avgjøre.

Men det er nesten rørende å høre hvorfor notoriske eksdopere plutselig velger å endelig snakke: For det er nesten alltid et edelt motiv som ligger i bunn, skal vi tro juksemakerne.

Michael Rasmussen ønsker angivelig – i en alder av 38 – å hjelpe sykkelsporten videre.

Sannheten er at så godt som samtlige av de som innrømmer noe, først har blitt presset opp i et hjørne, på ulike måter, før de åpnet munnen. Ofte mangler de en fluktrute, det har blitt gunstig å legge kortene på bordet.

At samvittigheten spiller noen stor rolle, tror jeg ikke på. Ikke når vi snakker om notoriske løgnene som Lance Armstrong, Michael Rasmussen eller Bjarne Riis.

Hvorfor Rasmussen innrømmet dopingbruk i ettermiddag, er jeg ikke sikker på ennå. Det kan skyldes flere forhold. Kanskje er ønsket om å rydde opp i sporten reellt.

Men kommer det ikke lovlig sent?

For to uker siden gikk tidligere lagkamerat fra Rabobank, Thomas Dekker, ut og snakket om sitt eget misbruk. Men vel så viktig: Dekker varslet også at han kommer til å navngi alle de han dopet seg sammen med, og alle de som hjalp til med det omfattende jukset over flere år.

Kanskje følte Michael Rasmussen at det brant under føttene sine.

Han skal ha hatt en kontrakt med Rabobank om å aldri omtale det som skjedde i laget før det har gått åtte år – med starttidspunkt i 2007. Åtte år er naturligvis ikke tilfeldig: Det samsvarer med foreldelsesfristen på dopingsaker i idretten.

Om Rasmussen brøt avtalen, som han nå har gjort, skulle det koste ham 250.000 kroner, meldte Ekstra Bladet for en uke siden. Det blir spennende å følge fortsettelsen.

Å snakke om andre ryttere er sjelden kost i sykkelverden. Og det er sårt etterlengtet. Bare ved å knuse «omertaen» – taushetens lov – kan sporten fås inn på rett spor.

Til nå er det ikke mange som har bidratt. Og på det området har ikke norske eksproffer vært stort bedre enn utenlandske. Dessverre.

At Rasmussen var dopet fra slutten av 90-tallet bør ikke overraske noen. Han har vunnet klatretrøya i Tour de France. Det alene bør være nok til å gjøre det danske sykkelpublikummet skeptisk.

Den trøya er skitten.

De siste ukene og månedene har den virkelige historien om Rabobank også kommet for en dag: Det nederlandske laget har vært gjennomsyret av doping, skal vi tro både tidligere ryttere og ledere.

Heller ikke det bør overraske. For hvem har trodd at nederlandsk sykkelsport var ren? PDM-laget til brødrene Atle og Dag Erik Pedersen var pill råttent. TVM-laget til Dag Otto Lauritzen var minst like ille. Og nå følger altså et tredje nederlandsk lag etter i samme tradisjon.

Men var nederlandske lag verre enn italienske og spanske på 80-, 90- og 2000-tallet? Jeg tror svaret gir seg selv: Neppe.

For Rasmussen får dagens innrømmelse konsekvenser. Han er 38 år gammel og forhandler seg frem til en utestengelse på to år, siden han navngir andre juksemakere. Normalt ville han fått åtte års utestengelse, siden han løy for å holde dopingkontrollørene unna i 2007.

Dagens innrømmelse markerer slutten på Rasmussens karriere som sykkelrytter. Jeg tipper han ønsker seg tilbake i sporten i en annen rolle i fremtiden.

Løgnen for snart seks år siden kostet Rasmussen to år på sidelinja, én Tour de France-seier han hadde langt ned i lomma mot slutten av rittet – og flere titalls millioner kroner.

De prøver han fortsatt å tilrive seg i en nederlandsk rettssal: Rasmussen krever i disse dager rundt 40 millioner kroner av Rabobank, fordi han hevder at laget var godt kjent med hans egen løgn om hvor han befant seg sommeren 2007.

Så dypt stikker altså angeren.

Twitter: @VGNettAnders